Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
… eller kanskje med rullator
Ja det er Kristin. Jeg hadde ringt til Larvik Sykehus tidligere – for å få en dato for min hofteproteseoperasjon. Da jeg fortalte hva mitt personnummer var – så fikk jeg en følelse av at den høflige, men korrekte inntaksansvarlige på ortopedisk avdeling kjente meg igjen – og var dritlei av maset mitt. Jeg tenkte kjapt og la umiddelbart opp en taktikk. Jeg visste at Kristin sikkert var en hyggelig og løsningsorientert medarbeider – samtidig som hun måtte være streng og rettferdig. Sånn må det jo være..
Vi fikk flyt i samtalen – i hvert fall synes jeg det – og hun betvilte at min latviske legevenn hadde lovet meg kort ventetid etter at vi hadde møtt hverandre der nede for første gang. Han kan ikke love noe som helst – og ventelistene er lange – og vaktlistene ennå ikke fastsatt. Kristin informerte meg tydelig om status. Jeg sutret om mine smerter i hofta – og nå også i ryggen. Forsøkte meg med en spøk eller to – og plutselig ble det tyst i den andre enden. Hun sjekket visst noe litt ekstra grundig. – Hvis du kan komme fire dager før julaften – så kan jeg sette deg opp til operasjon den dagen. Da må du møte her 7. Desember – så vi kan gå igjennom hele prosessen og ta en siste titt. Dette var musikk..
Det er ingen tvil om at hun er en dame som følger reglene nøye, men for meg så tok jeg det som en personlig triumf. I mitt tilfelle hadde det vært fruktbart å mase litt– få henne til å forstå at akkurat jeg måtte prioriteres. Sånn er det selvsagt ikke – hun hadde bare funnet en åpning og en ledig plass. Uansett når jeg kommer til Larvik Sykehus 14 dager før operasjonen – så kommer jeg med blomster. Julegleder i bøtter og spann. Til min gode samaritan i den andre enden av røret.
Så nå er det tid for å glede seg – og tid for å grue seg. Jeg har jo dratt på «treningsleir» for å stille best rustet til operasjonen. I «informasjonsromanen» jeg fikk fra Sykehuset i Vestfold – som trinn for trinn gjennomgikk alt i forbindelse med min nye kroppsdel – så kom bekymringene gradvis ettersom jeg pløyde gjennom. Den første delen som omhandlet trening var jo utelukkende positiv, men under kapitelet «Tilrettelegging hjemme» så tok alvoret meg. Ord som hjemmesykepleier, hjelpemidler og toalettforhøyer skremte vannet av meg. Men det skulle bli verre – atskillig verre. Under avsnittet «Andre aktuelle hjelpemidler» så kom ord som sengeforhøyere, gripetang og rullator på banen. Jeg begynte å svette – og så for meg firemannsrom på Nygård Sykehjem. Middag klokken fire og ikke noe lesing på senga etter 22.00. Jeg ble livredd..
Men det var mer informasjon å ta inn over seg. Det sto tidlig at dette var en stor operasjon – det å få satt inn et kunstig ledd. Det at jeg skulle ta urinprøver, blodprøver og muligens EKG var jo bare barnemat når vi skulle på generalprøve 14 dager før «den store operasjonen». Det siste er bare et sitat hentet fra «bruksanvisningen» – og ikke noe jeg har funnet på. Avsnittene om kosthold, alkohol og røyking var klokkeklare. Jeg oppfattet nå disse rådene som minst like strenge som reglene var hos isolerte mormonersamfunn borte i Midtvesten. Og en ting til skal Larvik Sykehus ha – de skal ha mønsterpasienter i sine operasjonssaler. Detaljene var svært så interessante den dagen jeg skulle skjæres i.
Det var viktig at jeg kom varm – jeg måtte umiddelbart ta kontakt med sykepleier hvis jeg følte meg litt frossen. Da ville jeg bli oppvarmet. Jøss. Og jeg måtte for all del ha sko med sklisikker såle. Har jeg virkelig det? Jeg må være klinisk ren, unngå hårfjerning i uken før operasjon, ikke bruke fuktighetskrem, sminke eller neglelakk. Ringer og piercinger må av.
Og pastiller hører faen til – de må jeg holde meg langt unna. Og ikke noe flytende eller noe næring samme dag som operasjonen. Føyer jeg til kateter i urinblæra, muligens slipper jeg blodoverføring og jeg får selvsagt tilgang til smertestillende etter operasjonen. For smerter vil det bli. Så er mye gjort og sagt. Men det store spørsmålet er – virket denne informasjonen beroligende på meg. NEI..
Etter nøye gjennomlesing er jeg faktisk litt nervøs og uggen. Nå må jeg virkelig mobilisere all min mentale styrke. For øyeblikket er jeg sjeleglad for at jeg ikke er bikkje og min latviske venn er lege – og ikke veterinær. Jeg halter og er tvers av i ryggen. Det er i motgang man skal bevise styrke. Nå er jeg litt på felgen – det skal innrømmes. Nå må jeg opp i ringene – neste gang dere hører fra meg så skal jeg love at jeg ser lysere på tilværelsen. Men akkurat nå – bekmørkt..
Tom Dahl Frøshaug.
Treningstips fra Evibase ekspertene
Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.
Ps! Smertebildet ditt styrer hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.
Dette er fot i hose Tom; jeg ble vekket dagen etter operasjonen av en fyr som snakket til fremdeles omtåkede meg, «du skal opp å gå» sa fyren! «Ikke vær morsom» sa jeg, «jeg ble operert igår»!
«OPP»! sa fillegubben og plasserte meg i en «prekestol».
Og siden gikk det bare fremover! Jeg trente 2 ganger daglig i 3 uker på Hokksund kurbad, etter det alt nesten som før!
Lykke til Tom!