Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
… og et møte med en gammel helt
Etter nærmere to uker med en betydelig strekk i ryggen – med mye sutring og kryping rundt på alle fire – ingen trening – lesing, enkel kokkekunst og masse fjernsyn – så gjorde jeg comeback på mitt kommunale treningssenter. Pekte på korsryggen da mine treningskompiser lurte på hvor jeg hadde vært – begynte forsiktig – og nå har jeg gjennomført fem økter og er back in business. For en euforisk glede – og ikke minst – lettelse og lykke etter at min første økt var over. Det å stå over i to uker i min alder er helt «krise». Det var som å lære å gå på nytt..
Og apropos det å gå på nytt – jeg har nå bare et mål i sikte – hofteproteseoperasjon fire dager før pakkene skal åpnes. Og der skal jeg stille godt forberedt. «Jo bedre form – jo fortere er du tilbake» – min latviske legevenns ord dundrer som et evigvarende ekko oppe i hodet. Nå er det ikke en fotballkamp på Bislet som skal vinnes lenger – den tiden er over for alltid – nå stiller jeg i hvit (sykehus) drakt og lettere neddopet – klar for min personlige «cupfinale». Og en ting skal denne «bolken» handle om – og det er min overbevisning om at trening er like viktig som mat. Og at såkalte skippertak er en elendig løsning – spesielt i voksen alder – og at den daglige dosen gjør noe både med skrotten – og ikke minst – kroppsdelen som sitter over snippen..
Jeg kom til å tenke på en eldre kar som jeg tok en prat med etter at han hadde gått av tredemølla hjemme i Sandefjord – og som i fortrolighet fortalte at han hadde hatt en alvorlig kreftsykdom å stri med de siste årene. Og nå hadde legen sagt at hans tid her på jorden nærmet seg slutten – og min nye tredemølle-kompis antydet for meg at et år fram i tid – ja, det var litt for optimistisk. Likevel kjørte han sin daglige treningsøkt – og konkluderte med at livskvaliteten skulle opprettholdes helt til han stupte. Til tross for dystre framtidsperspektiver så var han glad – og med et uhøytidelig glimt i øyet – og fleipen satt løst. Jeg tenkte da – og nå – at finnes det en større helt i min verden. Nei..
Og stadig får jeg nye visuelle bevis på at trening er den beste medisin – for alle – og for alle nivåer. Nå nylig så dukket det opp en gammel og god nabo utenfor terrassen min – hilste som vanlig høflig – og slo av en koselig prat. Før han kastet begge armene – og gikk inn i «siste indre». Det siste er selvsagt bare et bilde på hvem den eldre herren var – og er – og hva hans tidligere liv besto av. Da han forsvant ut på «vekslingssiden» så kom jeg til å tenke på en herlig dag sammen med den lett aldrende herren – før pandemien kom. Min barndomskompis og jeg var på cafe her nede – og han kjente vår mann bedre enn meg. Men i løpet av lunsjen – som ble til middag – og kvelds – så skulle vi bli veldig godt kjent. Vi avsluttet med champagne..
Min nabo heter Cees Verkerk. EM-mester, VM-mester og OL-mester på skøyter. Sammen med Fred Anton Maier – var han min største idrettshelt fra sen barndom og tidlig ungdom. Da var ikke sportsinteressen en hobby – det var en lidenskap, religion og en diagnose. 14 dager før et mesterskap så løp jeg og kompisene mine ned til Narvesen-kiosken på Kalbakken T-banestasjon og kjøpte en «bok» med tomme kolonner som bare ventet på rundetider foran sesongens mesterskap – der var det verdensrekorder, statistikk og biografier. Utgivelsen kunne ikke komme raskt nok – og da «Bibelen» var innkjøpt – så var det å telle ned til startskuddet på første par på 500 meter. En spenning og forventning – stort sett sammen med min far og et par kompiser foran svart-hvitt-fjernsynet – som jeg aldri har opplevd siden. Lukker jeg øynene – så hører jeg skøyteskjærene og knitringen i sprengkulda fra EM i Lathi i 67..
Den dagen i sola sammen med Cees ble uforglemmelig. Jeg var jo sikrere på hans noteringer på isen – enn på min egen fødselsdato. For meg var det nesten en sykdom – og på den tiden så satt jo inntrykkene seg fast – og ble til en evig minnebrikke. Nå er det lett å glemme hva man spiste til middag i går. Jeg hostet opp tider, episoder og skøyteløpere fra fjern og nær. Verkerk måpte. Og hvorfor jeg nevnte champagne – det har sin egen historie. Litt utpå kvelden hentet Cees fram et ekstra vrient spørsmål – som han faktisk selv var litt usikker på. Jeg var i flytsonen – så jeg klasket til med et navn – Fritz Bartling eller noe i den duren. Det var som pokker – kom det fra Cees. Da bestilte han champagne..
Men det er ikke gamle skøytetider som er budskapet her. Da vi tok avskjed utenfor hos meg her forleden – så kom jeg til å tenke på 15.03.6 da han rundet hjørnet. Et monsterløp i sin tid – som satte en standard på 10 000 meter for framtidige skøyteløpere. Jeg så den meget hyggelige, sympatiske Cees Verkerk tasse bortover strandpromenaden.
MEN han trener hver dag – går sin daglige runde – stilen har han beholdt – tempoet er ikke som før – og jeg fikk ikke se han kaste begge armene i svingen og bli hyllet oppunder mål av et fullsatt stadion. Likevel et forbilde – nå litt trangere i skjæret – men munter og ellevill når det mimres og skåles. Han duger i massevis – også uten trikot..
Så konklusjonen er malmklar – vi må være i aktivitet og trene på hvert vårt nivå – så lenge det finnes pust i belgen. Mannen hjemme på mølla i Sandefjord – og den gamle skøytehelten og min nabo her nede – er to supre sannhetsbevis på at trening som medisin virker – hele veien. Og mine to uker uten trening – ja, det var ikke å anbefale. Så selv om både Jacob Ingebrigtsen og Karsten Warholm står for meg som eminente sportsidoler – så når de ikke helt fram i kampen mot «Mannen på tredemølla» og herr Verkerk i nabohuset. Når dere leser dette her så har Cees nettopp fylt 79 – og fortsatt to foran skjema..
Tom Dahl Frøshaug
Treningstips fra Evibase ekspertene
Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.
Ps! Smertebildet ditt styrer hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.
