Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
snart er jeg også medlem i klubben …
Her i nabolaget så samles noen voksne hver morgen til en kaffe på hjørnet. Det er standard prosedyre – og forsamlingen har gjennom mange år hatt ulike benevnelser – det siste er «Nobelkomiteen». Nå er det navnet snart historie – for etter en høringsrunde – så viste seg at de fleste var innsatt med proteser. Mest «populært» var hofteprotese – tett fulgt av knær i titan. Den ene etter den andre sto fram – og fortalte sin historie. Nå er det «Protese-kompaniet» som møtes klokken 09.00 til en Americano og en gjennomgang av den enkeltes sykejournal. Hovedtemaet har nå blitt av mer medisinsk art.
Personlig så har jeg begynt å grue meg litt til at jeg skal bli fullverdig medlem i klubben, og min operasjonsdag nærmer seg sakte, men sikkert. Noen forteller om en grei prosess, en rask rehabilitering og en infeksjonsfri tid etter inngrepet. Andre igjen smører litte ekstra på, og noen har virkelig fått kjørt seg både før, under og etter operasjonen. Jeg leser alt hva som er mulig å oppdrive om temaet, og mest går det i solskinnshistorier. Disse bruker jeg som selvtrøst og egenmotivasjon før jeg skal inn på «sagbruket». Nylig leste jeg om Britt Røed Lohne (54) som etter hofteproteser på begge sider – etter et år gjennomførte hun en halvmaraton. Nå står den doble distansen snart for tur, kom det fra en smilende fru Lohne. Da smilte jeg også…
Og jeg slo også fast at hofteproteser virkelig var i vinden om dagen – en oversikt fortalte at over 10 000 pasienter i året fikk påmontert nye hofter. Jeg oppfattet det nesten som en ny folkesykdom, og flere og flere leger sa at de aller, aller fleste inngrep forløp uten komplikasjoner. Den ene opererte etter den andre sto fram – enten som sykkelrytter, fjellklatrer eller langdistanseløper. Ny livskvalitet og nye mål var gjennomgangsmelodien. Og en stakket stund var jeg en av de superoptimistiske på «delelageret». Men etter en prat med Kåre Hagen fra Sandnes så kom de negative tankene som et bombenedslag.
Kåre er en sindig rogalending uten høy sigarføring, og en tillitsvekkende framferd i alle sammenhenger. Og det er liten grunn til å tvile på at hans sykehistorie er korrekt. Den er ikke like lystig som de andre proteseopererte med Colgate-smil og ny skyhøy livskvalitet. Hans smertefulle vandring startet helt tilbake i 2011. Et nytt kne skulle på plass, og prognosene var tilsynelatende helt greie. MEN sånn skulle det ikke gå. Etter kort tid merket Kåre at beinet pekte i en merkelig retning, og veien til smertestillende piller ble kort. Han fortalte tydelig om sin bekymring og smerte hver gang han var til kontroll. – Jeg fikk en forståelse av full avvisning og at de ikke tok mine innspill alvorlig. Det ble starten på en full smertemaraton.
For å gjøre en historie kort – etter utallige legemøter og internkrangler fagfolkene imellom – så kom det endelig en unnskyldning fra sykehuset og en ny dato for operasjon ble bestemt. Nå snakker vi om det herrens år 2021 – 10 år etter første proteseoperasjon. Og i mellomtiden så hadde det vært byttet enda en reservedel – en ny kneskål var på plass.
Nå skulle imidlertid hele kneet byttes – og denne gangen skulle linjal og vinkelmåler på plass – slik at ingen ting skulle peke i feil retning. Legeteamet hadde full klaff – og nå er Hagen på beina igjen. Og på veien. Han har etter 10 år med smertestillende startet opp med trening igjen. Livet er på plass, og pilleboksen er byttet ut med joggesko
Og i min hofteliga er det flere som deler skjebnefellesskap rundt kaffebordet – en av dem er Arne Bjerga (79) fra Sandnes. Han fikk ny hofte på Førde Sykehus i 2008 – og kirurgen het selvsagt herr Mais fra de vestindiske øyer. – Han kunne jobben sin og hofta holder den dag i dag, forteller Arne – som er en lidenskapelig golfspiller og er i daglig aktivitet. Hans historie virker beroligende på en lettere bekymret kar – som foreløpig ikke er fullverdig medlem i «Protese-kompaniet». Er du like heldig med legen som det jeg var – så er du snart på beina igjen. Arne er overbevist om at dette blir som en «walk in the park».
Tredjemann i reservedels-ligaen er La Mangas svar på OL-vinner i triatlon Kristian Blummenfelt. Aslaug Vassøy Auestad (75) er fullverdig medlem – for hun har to hofteproteseoperasjoner bak seg. Hun fikk sin første nye hofte i 2018, men for oss som kjenner Aslaug så virker det ikke akkurat usannsynlig at opptreningen ble startet for tidlig. – Jeg begynte nok litt brått
– så det ble en ny operasjon på meg i mai dette året. Nå går det i fjellturer, lange sykkeløkter, golf og alt mellom himmel og jord. Også trener jeg nå sammen med en fysioterapeut som holder meg i skinnet. Nå holder han kontroll – slik at jeg ikke skal overdrive treningen, kommer det fra Aslaug.
Personlig ble jeg en smule engstelig da Kåre fortalte om sin historie med tre operasjoner, smertestillende og enorme plager over en lang periode. Så balanserer Arne det med sine gode erfaringer med doktor Mais og at hans protese fortsatt er på plass. Direkte lystig blir jeg når Aslaug farer forbi på sykkelen eller langer ut i godt driv utenfor min terrasse. Det tenner et håp om at jeg også utpå nyåret gjør comeback på sykkelsetet – og hvis jeg er ekstra heldig – kan spille tennis engang utpå vårparten. Litt lysere til sinns – takket være Aslaug..
Tom Dahl Frøshaug
