Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
det utrolige «suget etter digg»..
Det kommer et liv etter hofteproteseoperasjonen også. I mitt må det enorme justeringer til. Etter at tilværelsen med A-lagsfotball ble minner – så har jeg gradvis havnet i en komfortsone med maksimale middagsporsjoner – og ikke minst – desserter som har gjort kraftig utslag på kaloriskalaen. Jeg har ikke nektet meg noe. En jobb i «utenriksfart» i årevis gjorde jo ikke saken bedre – sene måltider – og med mye godt attåt. Selv om jeg innimellom la inn en treningsøkt – så ble jo det bare for min egen dårlige samvittighet og for syns skyld. Findressen så etter hvert ut som et sirkustelt…
En standardfrase i ulike treningsmiljøer er at trening er gram og kosthold er kilo. For uansett hvor mye jeg trente – så sprengte jeg badevekta. Jeg kunne ha økter på treningssenteret sju dager i uka – både med styrke, løpstrening på mølla og gruppetimer med spinning. Like forbanna så lyste de røde tallene fra vekta mot meg hver bidige morgen. Jeg lot som om det var et mysterium. Sutret og klaget over at dette ikke kunne stemme. Da jeg hadde mine jevnlige møter med min gode kompis – lege Lars Kolsrud på Olympiatoppen – så kom jeg fort ned på jorda. – Dette er jo enkelt, Tom – svært enkelt. Det er helt ubegripelig at en såpass oppegående fyr som deg – ikke skjønner at du putter i deg mer enn du forbrenner. Virkelig uforståelig. Det Lars egentlig mente var at akkurat på dette området – så var jeg en idiot.
Men liv og lære er ikke alltid overførbart til den praktiske virkeligheten. Det handler om disiplin. Jeg var som en liten drittunge når det kom til smågodt, sjokolade, is og ikke minst lakris. Til slutt kunne jeg ikke slippes alene på butikken. Jeg maktet ikke å gå forbi godterihylla hvor Skippy Lakrisbåter gliste mot meg og satt meg sjakk matt. Andre ganger fikk jeg så utrolig lyst på sjokolade – og jeg var ingen detaljist – det ble alltid en 200 grams variant. Og ofte ble den spist i bilen – før jeg helt uskyldig dukket opp med handleposene med grønnsaker, bær og fisk på hjemmebane. Uskyldshvit, men stappmett og litt kvalm.
På en måte så ser jeg fram til hofteproteseoperasjonen – selve inngrepet, smertene og et liv på krykker ( i beste fall) er selvsagt ikke noe å stå etter, men når rekonvalesensen er over – så skal jeg anstrenge meg til det ytterste for å få til et normalt kosthold og daglig trening. Jeg fortalte i forrige «bolk» at det var griselett å få meg ut av balanse. Daglige, små utfordringer (som en tett dass) for eksempel – da ble det uro oppe i det lett påvirkelige hodet mitt.
Og det ble for mye tanker til at det spanske, kommunale treningssenteret fikk førsteprioritet. Jeg gikk rundt meg selv – helt til en kompis fra Vestlandet med to fungerende hender fikk meg ut av sanitærhelvete. Dette var bare en dump i tilværelsen – som fikk meg til å produsere en unnskyldning for ikke å skjøtte treningen. Hadde det ikke vært den tette dassen – så hadde det vært noe annet. Skjønner du – jeg er altfor lett å vippe av pinnen.
Etter at ny kroppsdel er påmontert så skal det bli andre boller på det feltet – jeg hadde håpet at den latviske kirurgen også hadde satt på plass et toppidrettshode – slik at jeg hadde gått på trening uansett. Og forandringer må det også bli på matfronten. Eller godterifronten om du vil. Når suget rammer som et sleggeslag – så mister jeg det helt. Har jeg ikke noe digg for hånden – så saumfarer jeg hele huset – for jeg vet at kona mi alltid har noe på lager. Og jeg finner det alltid – og blir alltid tatt på fersken. Flaut, men jeg er ikke til å stoppe når besettelsen kommer. Umulig å snu skuta da..
Og har jeg smuglet noe inn fra butikken – gjemt det i treningsbagen eller under ytterjakka – så tar jeg det som en seier. Skjuler sjokoladen eller lakrisbåtene under dyna – prøver alt for å unngå «sukkerpolitiet» – men blir som regel avslørt. Oppfører meg som en liten unge – selv om Kong Håkon var regent da jeg ble født og fødselsattesten skulle tilsi at kamferdrops burde være lørdagskosen. På dette området så er jeg helt ute av kurs. Har jeg en for lang periode med knekkebrød, skinke, laks og grønnsaker – jo nærmere kommer jeg helsprekken. Det skal sies at jeg har blitt en tanke mer kaloribevisst de siste to-tre årene, men Herregud her har jeg et stort forbedringspotensial.
De siste årene har treningen blitt påvirket av smertene i hofta – og gradvis blitt begrenset til spinning og styrketrening. Nå gleder jeg meg enormt til å bevege meg igjen – i fjellet, på mølla og i skogen. Bare jeg tenker på det – så blir jeg full av forventning. MEN det må også skje forandringer ellers i livet – hvis protesen skal få gode betingelser. Jeg skal virkelig anstrenge meg til det ytterste for at utenforstående hindringer eller forandringer skal påvirke min daglige treningsøkt. Og kanskje det aller, aller viktigste. Jeg skal kvitte meg med «sukkerdjevelen» på venstre skulder – den skal bekjempes. Nå når det nærmer seg sliping av kniver – så har jeg fått tenkt nøye igjennom hvem mine største fiender er. Skippy Lakrisbåter og tette rør. Etter at protesen er på plass – så skal jeg bli en gammel Karsten Warholm. En 24-timers utøver på over 60…
Tom Dahl Frøshaug
