Vi kunne lese i Aftenposten her forleden at ny forskning viste at lungekreftopererte var i stand til å trene hardt etter et slikt inngrep. For det første har frykten og usikkerheten rundt trening etter en slik påkjenning vært påfallende, og en annen ting er at det finnes lite, konkret forskning på dette fra tidligere.
Ved en tilfeldighet fikk 64 år gamle Kjersti Bjone vite at hun hadde lungekreft. Hun falt på vei ut av toget på en feriereise i Frankrike, og fikk konstatert ribbeinsbrudd hos legen. Der oppdaget de også at Bjone hadde en skygge på den ene lungen. Det viste seg å være lungekreft. Det skal også sies at 80 prosent av dem som blir rammet av lungekreft, kommer for sent til lege. Diagnosen er selvsagt alvorlig og om lag 3000 nordmenn får dette hvert år.
Her kan du lese om Kariann og hennes erfaring med trening og kreftsykdom.
Oppsiktsvekkende resultat
Elisabeth Edvardsen har jobbet 20 år ved lungeavdelingen på Ullevål Sykehus, som fysiolog og forsker. Nå er hun postdoktor ved Norges Idrettshøgskole og initiativtager til en studie på lungekreftopererte. Oppdraget var å finne ut av om pasientgruppen kunne trene hardt etter et slikt inngrep, og hvilken effekt høyintensiv trening hadde. Dette var upløyd mark, og deltagerne i studiet trente tre ganger i uken i 20 uker.
Treningen var hard og omfattende. De utførte høyintensiv intervalltrening på tredemølle i bratt motbakke, og styrketrening i apparater med høy belastning og få repetisjoner. Mange pasienters allmenntilstand blir svekket etter et slikt inngrep, og redselen for tøff trening er selvsagt til stede. Derfor ble konklusjonen oppsiktsvekkende. 90 prosent av de spurte deltok, og samtlige ble mye sprekere. Også de med bare en lunge i behold. Høyere nivåer på maksimalt oksygenopptak, muskelstyrke, fysiske funksjoner, lungefunksjon, muskelmasse – og kanskje best av alt – bedre livskvalitet.
Et gjennombrudd
Ingen tidligere, internasjonale studier har vist slike positive resultater for denne pasientgruppen. Elisabeth Edvardsen tror det kan skyldes at de har trent for kort tid og på for lav intensitet. Gruppen skulle følge sykehusets anbefalinger, som på den tiden var omtrent ikke-eksisterende, ifølge Edvardsen. Pasientene ble så testet etter at treningsperioden var over, og så etter fem år.
Vi ble igjen overrasket. Dette handlet i stor grad om medtatte pasienter, med dårlig pust, tilleggssykdommer og de var godt voksne uten treningserfaring. Sammenlignet med yngre kreftpasienter, som også trente hardt, så kan ingen vise til så gode resultater som oss, heller ikke når det gjelder langtidseffekten, sier Elisabeth Edvardsen.
Skulket aldri
Kjersti Bjone hadde aldri tidligere satt sine bein på et treningssenter, før hun ble med i studien. – Det ble en god opplevelse. Jeg var ikke borte fra en eneste trening. Hun er lykkelig for at hun fikk denne muligheten, og er nå tilbake i full jobb som teknisk tegner i NRK. Hun er helt friskmeldt, trener fortsatt regelmessig og er langt sprekere enn noen gang.
Tilsvarende forskningsprosjekter ved NIH, som også omfatter pasienter med bryst og prostatakreft, viser at systematisk trening er avgjørende for å få folk tilbake og begrense seineffekter og tilbakefall. Forsker Tormod S. Nilsen tok doktorgrad på prostatapasienter og konkluderer med at studien til Edvardsen er innovativ og har fått stor betydning. Denne studien satte i gang etter prinsipper der hjertet belastes mye mer, og dermed kommer også treningseffekten, sier Nilsen.
Gode nyheter for de som sverger til slagordet – TRENING ER MIN MEDISIN
