-Min gode fysikk reddet mitt liv..
Da legen på sykehuset kom inn på rommet mitt, og spurte om jeg var redd for å dø, så forsto jeg alvoret. Jeg som aldri hadde kjent på frykten. Mine nærmeste og fagfolkene i hvite frakker hadde nok registrert at det nærmet seg en grense. I ettertid har jeg fått høre at jeg var tilregnelig og kunne føre en tilsynelatende fornuftig samtale, men selv husker jeg svært lite fra disse første dagene. Legene sa at treningsgrunnlaget mitt utgjorde forskjellen med tanke på Covid-19. Fra å bli et tall i statistikken – eller som nå – å løpe intervaller på mølla. Lys levende..
Per Martin Brendryen er 77 år gammel (ung). Sykdomshistorien hans er ingen spøk. Operert både for kreft og for en ødelagt rygg – med snaue fire måneders mellomrom. – Ryggoperasjonen var mest smertefull, men det er synlige kutt fra lysken og oppover også etter kreftinngrepet. Forteller Per Martin. Etter fem år kom kreften tilbake. Og det er her vår fortelling egentlig starter. I en taxi fra Haukeland Sykehus i Bergen og ut til Flesland (flyplassen). Det er 3. April 2020.
Nedslående beskjed
Hovedpersonen sitter svett og sliten etter nok en treningsøkt på tredemølla – i god Covid-19 avstand og tenker tilbake. – Jeg hadde nettopp avsluttet 25 strålebehandlinger, og var på vei hjem til Sandefjord. Fem uker på sykehushotellet der oppe. Det var vanskeligheter med hjemreisen fordi det nylig var brutt ut en pandemi. Drosjesjåføren var en hyggelig kar, men det ingen av oss visste, var at han var smittet. Jeg fikk en telefon fem dager etter taxi-turen. Jeg følte meg strålende, og trodde at jeg hadde sluppet unna. Noen dager etter kom symtonene. Jeg fikk feber – og verst av alt – jeg fikk ikke puste. Kona og jeg dro på Legevakten her i Sandefjord, men ble sendt hjem med antibiotika i veska.
Så ble det kritisk
Per Martin og kona Kari gjorde vendereis, fordi mannen i huset på det tidspunktet ikke hadde feber. På det tidspunktet var unormal høy kroppstemperatur forutsetningen for å bli lagt inn på sykehus. – Jeg ble bare sykere og sykere. Etter et par dager hjemme ringte kona mi Kari sykehuset i Tønsberg. Hun var bekymret og tydeligvis meget overbevisende. Jeg ble i all hast innlagt, og de 15 dagene der var et helvete. Jeg hadde surstoff i nesa, klarte ikke å gå for egen hjelp på toalettet, ikke dra ned etter meg og alt var tåkete. Musklene forsvant, nummen i beina og to fingrer fungerer ikke den dag i dag. Det var min mest brutale opplevelse så langt i livet, forteller Per Martin. Heldigvis forandrer ting seg – og i dette tilfelle overgår virkeligheten fantasien.
Her kan du lese om Per Martin og hans vei tilbake etter 2 operasjoner.
Skygge av seg selv
Per Martin var en skygge av seg selv da han ble utskrevet fra sykehuset etter Covid-19. – Jeg er utstyrt med en god porsjon viljestyrke, og gata hjemme ble nå min treningsarena. Med rullator og uten muskler måtte jeg lære alt på nytt igjen. Jeg stabbet rundt en time av gangen, og framgangen kom litt om litt. Så ble det et opphold på Kysthospitalet (Stavern), hvor jeg må berømme alle ansatte. For en motiverende og dyktig gjeng. Det var ny kunnskap hver dag, og ikke minst lærte jeg å bli godt kjent med meg selv. Og da klinikken her oppe i Helseparken åpnet igjen etter nedstengingen, så var jeg førstemann til (på) mølla, kommer det fra Per Martin.
Stamgjest på klinikken
Og siden har han vært her minst tre ganger i uka siden juni. Og framgangen har vært smått sensasjonell. – Jeg husker at vi begge var i tvil om han noen gang kunne bli i stand til å løpe igjen. Han var en meget redusert utgave av seg selv, men nå løper han som bare det og har blitt et sosialt midtpunkt. Blid, inspirerende og en riktig miljøskaper. Daglig leder, Kine Gulliksen – på Evibase Treningsklinikk er mektig imponert over forvandlingen. Og for oss andre som kjente han før Covid-19 rammet han, og som nå treffer han igjen, ja vi kan ikke se noen forskjell. Det er nesten vanskelig å tro på at det virkelig er sant..
Og hvis alt går etter planen, så skal han snart til Bergen igjen for ett-års sjekk for kreftsykdommen. – Jeg har jo vært i Tønsberg for jevnlige kontroller, og prøvene viser at jeg er kreftfri. Likevel merker jeg fortsatt at to fingre ikke adlyder ordre og balansen ikke er optimal. Jeg er usikker på om det lar seg reparere, men utover det så er formen akkurat slik jeg ønsker den skal være. Nå er det vedlikehold som gjelder. Det er imidlertid en ting som er bombesikkert – trening er ferskvare. En uke uten regelmessig trening går ikke. Da visner jeg fort, forteller en av treningsklinikkens absolutte bærebjelker. Nå sjonglerer han med en puls på mølla på 180 – og nå en stund etter økten – så er han nede i 52. Vi snakker ikke om en helt vanlig 77-åring..
Hverdagshelt
Mens vi går i detaljer om hendelsesforløpet fra han ble smittet av Covid-19 og til i dag – så er det umulig å komme utenom kona Kari. – Til sommeren har vi vært gift i 50 år – og etter innsatsen og omsorgen hun sto for under «helvetesvåren» 2020 – så ser jeg ingen grunn til å gjøre noen forandringer i min sivile status. Hun var rett og slett en bauta i denne perioden. Den verste så langt i mitt liv. Nå er jeg full av livsglede og optimisme. Trener hardt og når helgen nærmer seg blir det et par øl, sport på TV og hjemmemiddag med Kari. Hun med et glass hvitvin og jeg med rødvin i glasset. Et stort glass vel og merke, avslutter Per Martin Brendryen. En ekte kriger..
Her kan du lese Helsedirektoratets rad for rehabilitering etter covid-19.
