Sommeren 2018
De aller fleste nordmenn er som meg, tenker jeg og smugtitter inn i speilet på badet. Klokka ringer, ei rask skive og ut i bilen. Møte, foran dataen, nytt møte og mer administrasjon liggende på pulten. Har også lagt et par jobbrelaterte ting til sen ettermiddag. Må jo bli ferdig, slik at dagen etter ikke blir stappfull og altfor lang. Så hjem i kø, middag og sofaen. Skulle ha tatt ei treningsøkt, men milde himmel, jeg er jo helt vissen. Kruttet er brent, og TV`en frister mer enn et fullt treningssenter og ei monoton tredemølle. Ola Nordmann har levd nok en dag i sin verden.
Hverdagen
En hverdag de fleste av oss kjenner seg godt igjen i. En hverdagslig, ond sirkel som ofte kalles tidsklemma, og sannheten er selvsagt at også personer i voksen alder beveger seg inn i den såkalte risikosonen. Sjansene for å pådra seg livsstilsykdommer bare øker, mens energinivået bare synker. Jobben er en ting, men denne typen er også mottakelig for anerkjennelse når det blir snakk om et tillitsverv i det lokale idrettslaget. Og det skulle jo bare mangle, begge barna tilbringer massevis av tid her i hallen. Så plutselig er timeplanen full, jobb, dugnad og sene måltider. Buksestørrelsen blir større, ansiktet mister gradvis konturene og hattene blir for trange. Veien hjem er plutselig blitt enorm, og bare bildene på veggene minner deg om en tid hvor formen og konkurranseinstinktet var intakt. Farlig, farlig..
Les om Hans Jacob og Treningsklinikkens erfaringer med trening som medisin!
Noe må gjøres!
Det er på tide å feste grep. Krype til korset. Søke fagassistanse. «Gubbeskavankene» har etablert seg rundt omkring på den tønneformede kroppen, og et begynnende pille-regime er i anmarsj. Og en ting er helt bombesikkert – det tar ikke lang tid før formen er borte og forfallet har startet. Jeg beretter av egenopplevd erfaring, og den dagen arbeidsdagen blir dag, ettermiddag og kveld og treningsprogrammet ligger nederst i arkivet, ja da går det kjapt nedoverbakke. Og på et eller annet tidspunkt så bestemmer vi oss og har skyhøye ambisjoner om gamle høyder. Mange melder seg inn på et treningssenter, mens andre kjøper joggesko, ski eller terrengsykkel. Nå skal det bli andre boller, og lua skal snus.
Utfordringer og løsninger
Statistikken er grusom. Nye medlemmer på treningssentrene registreres inn i en viss fart, men renner ut i den andre enden i løpet av våren. Joggeskoene er like fine og ser ubrukte ut, sykkelen står i garasjen og skiføret var elendig i mine hjemtrakter. Unnskyldninger og bortforklaringer blir nærmest en profesjon, og sausene, potetene og kjøttkakene har igjen fått innpass på middagstallerkenen. Stuntet eller skippertaket om du vil ble med intensjonene, og hverdagen har overtatt styringen igjen. Beltet må utvides og genseren ser mer og mer ut som en smekke. Her må vi ta tiden til hjelp, og inngangen må være litt mindre brutal. Også er det viktig at noen heier, ikke bare de der hjemme, men at noen fagfolk eller andre motiverer og forstår.
Pakt
For mitt vedkommende inngikk jeg en pakt – med meg selv. Nå er det slutt. Feriebildene fra 2018 ble for hard kost. Jeg lo med, men gråt innvendig av den engang så staute idrettsmannen. Jeg tok en prat med fastlegen, kjøpte badevekt og startet forsiktig. Endret på kosten, men framfor alt halverte mengden. Begynte med rolige turer, og etter hvert som pusten ble bedre, så økte jeg dosene. Ble voldsomt inspirert av at vekta spilte på mitt lag, og at viljen, karakteren og mestringsfølelsen gradvis kom tilbake. Dette skrives ned et år etter at jeg slo knyttneven i bordet og virkelig bestemte meg. 30 kilo lettere og en totalt forandret hverdag er resultatet av oppgjøret med meg sjøl. Nå legger jeg inn en treningsøkt hver eneste dag, trives 100 ganger bedre og har igjen inngått en pakt med meg sjøl – et politisk vedtak som er bindende og forpliktene på alle måter. Trening blir heretter min medisin…..
Sommeren 2019
Framgang å spore etter seks måneder med trening
