Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
og hjelpemidler er i hus…
Tirsdagen morgen satte jeg bilen i gir og peilet meg inn på Larvik Sykehus. 08.00 skulle jeg møte på Ortopedisk seksjon, preoperativ poliklinikk – og det sto i innkallingen at jeg skulle møte opp uten rennende nese, tung pust, uten feber og sår hals, ikke med diare og med god luktesans. Og hvis jeg så mye som harket under gjennomgangen – så hadde jeg inntrykk av å befinne meg som en slags hovedmistenkt og i grenseland for godkjennelse. Klarte jeg imidlertid eksamen – så vanket det operasjon og ny kroppsdel fire dager før jul.
Jeg var nervøs. Medbrakt urinprøve skulle være klar som vann og uten for mange hvite blodlegemer. Blodprøvene – skulle helst inneholde en blånyanse – for at jeg skulle klareres. Og en usedvanlig lang rekke av reagensrør skulle fylles opp – og alle mine indre organer måtte spille på lag – hvis jeg skulle kunne ikle meg den hvite drakta til Larvik Sykehus 20. Desember. Jeg oppførte meg dannet, og fulgte lydig med inn da en meget hyggelig sykepleier ønsket et kryssforhør.
Hun hadde en «mørk» bakgrunn som midtstopper i Runar – og representerte den «yrkesgruppen» som trolig var årsaken til at jeg satt her. Jeg tror bestemt at kompromissløse forsvarsspillere fra gamle dager – som meide meg ned med et skjevt smil om munnen – kanskje skal ha æren for at jeg nå må ha ny hofte. Det høres sannsynlig ut…
Og det ble en lang dags ferd mot kveld på preoperativ poliklinikk. Da jeg satt på møterommet – så dukket det plutselig opp tre trivelige damer – som også skulle opereres like før jul. Vi skulle sammen ha en grundig gjennomgang med fysioterapeut – før vi skulle videre – og det ble et brutalt møte med virkeligheten. Jeg fikk presentert en lang periode – i beste fall på krykker – før jeg kunne bevege meg som et fullverdig medlem av menneskeheten igjen. Og det ble antydet fra fagfolkets side – at det kunne gå opptil et år – før alt fungerte helt som normalt igjen. Du verden – det var en real maraton – som jeg ikke helt hadde sett for meg. Jeg gikk inn i tankemodus…
Så la jeg kortene på bordet – og stilte den dyktige fysioterapeuten følgende spørsmål: – Jeg elsker å spille squash og tennis – hvor lenge må jeg regne med å vente før jeg kan ta i racketen igjen. Jeg forsto tidlig at disse øvelsene ikke var protesenes favoritt – og fysioterapeuten svarte avmålt – det kommer helt an på hvor mye du legger i dette. Jeg svarte at alder og fornuft alltid ble lagt igjen i garderoben
– her var det kun game, sett og match som talte. Jeg gir alltid maks i slike tvekamper. Jeg sa det som det var. Da anbefaler jeg ikke dette – kom det nøkternt fra ekspertisen i hvit lagerfrakk. Og protesekandidaten følte det som om han hadde fått en tennisracket rett i panna..
Hun var på alle sett og vis en sympatisk dame, men hadde lite til overs for mine favorittidretter. «Gubbefotball» fikk ingen varm anbefaling – og hun konkluderte kjapt med at et gammelt bein knekker raskere enn metall. Håpet mitt om igjen å oppleve en klissvåt, gammel angrepsspiller i fint driv forbi en sjokkert forsvarer – ja, den drømmen fikk seg en skikkelig karamell. Jeg så for meg rolige spaserturer med mine gamle pensjonistkompiser – på sakte framfart rundt Bugårdsvannet. Jeg forsvant inn i en mild depresjon. Framtiden min var tydeligvis uten ball…
Litt blekere om nebbet – tok jeg en siste prat med min operasjonslege Oskar fra Riga. Han lyttet på meg – noen korte sekunder – og konkluderte umiddelbart. Du er frisk som en fisk – vi møtes om 14 dager. Deretter kom anestesilegen inn fra venstre – han sjekket at alle mine tenner var mine egne – og de satt godt fast. Så bestemte han hurtig at narkose ikke var tingen. Vi kjører spinalvarianten – så slipper du «sugerør» ned i spiserøret. Avgjørelsen også her – ble fattet i løpet av noen sekunder – og virket solid forankret i fag. Du vil ikke merke noen ting – våken, men borte vekk – dette kommer til å gå som en drøm. Mitt møte med to lynkjappe leger ga meg for et øyeblikk tryggheten tilbake. MEN mørket kom tidsnok.
Skepsisen og tussmørket angrep meg da jeg vendte hjem etter en runde inne hos Hjelpemiddelsentralen. Jeg skled nedover garasjeveien med en toalett-krakk med rekkverk og regulerbare bein. Krykker med brodder var allerede i hus. Det så unektelig ut som om jeg skulle flytte fra eget hus og til dobbeltrom på det lokale sykehjemmet. Før i tida var det fotballstøvler med hel såle og med skruknotter som ble hentet inn – nå var det doskammel og to stokker som ble med hjem. Det ble en ettermiddag full av litt defensive tanker. Og en bekreftelse på at de gode, gamle dagene aldri får sin renessanse her i gården. MEN jeg stiller opp foran Oskars verktøykasse om snaue 14 dager. Og drømmen om squash lever fortsatt…
Tom Dahl Frøshaug
Treningstips fra Evibase ekspertene
Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.
Ps! Smertebildet ditt styrer hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.
