Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
også har jeg møtt Espen med MS …
Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som får muligheten til å trene – løfte vekter, jogge litt på mølla og spille et amatørsett i tennis. Hvor privilegert jeg er som kan ta en fjelltur, en sykkeltur eller hoppe ut i bassenget. Akkurat nå er jeg litt begrenset på grunn av en ikke-fungerende hofte – som skal byttes ut like før jul. MEN vanligvis så kan jeg delta på det meste – selv om både kvalitet, ork og speed gradvis har blitt redusert ettersom årene farer av sted. Det som imidlertid overrasker meg mest er hvor mye humøret, livsgleden, vurderingsevnen og klokskapen øker i takt med hvor god fysisk form jeg befinner meg i. Jeg har virkelig forstått at hjernen er en kroppsdel. Kanskje til og med viktigere enn hjertet…
Jeg forbereder meg som sagt til hofteproteseoperasjon den 20. Desember. Og har bestemt meg for at når jeg trilles inn i hvit drakt – så skal jeg være i rimelig god form. Jeg er også veldig fasinert av «Trening som medisin» – som er basisen for at treningsklinikken i Helseparken i Sandefjord ble etablert – men også at det er en behandling helt uten bivirkninger. Alle starter på sitt nivå – uansett diagnose – også får du et håndsydd program og personlig oppfølging. Hvorfor pokker er ikke dette på blå resept? Hvorfor i all verden skal ikke alt som kan krype og gå med medisinsk bakgrunn sende sine pasienter opp på tredemølla? I min verden er det helt uforståelig at noen kan ha motforestillinger mot dette – og spesielt når jeg ser hva trening gjør med mennesker med utfordringer. Trening forandrer liv….
Da jeg passerte 40 ble jeg fanget av høyt arbeidspress, forventninger, stress og lange arbeidsdager. I denne «mørketida» ble jeg værende i over 20 år – og en kilo opp for hvert år gjorde jo ikke saken akkurat bedre. Så bestemte jeg meg – og dermed ble alt snudd på hodet. En stor del av befolkningen sliter med mentale utfordringer – og mørketallene er sikkert sjokkerende høye. Fra min posisjon på første parkett – så har jeg sett hva regelmessig fysisk aktivitet gjør med den enkeltes selvfølelse, selvtillit og selvironi. Folk forandrer helt karakter – fra introverte sofagriser til utadvendte hverdagskomikere. Jeg skal aldri slutte å trene – og jeg skal aldri slutte å le…
Jeg har som sagt lagt treningsleiren min til varmen og til et lokalt, spansk treningssenter. Der har jeg tidligere snakket om min nye treningsvenn Ramon – en IT-nerd, hipster og ellers en livlig kompis som jeg har en avtale med hver morgen. Vi er begge lojale mot den pakten. Han prater i vei på sin noe begrensede engelsk, men ettersom han stoler mer og mer på undertegnede så blir han mer og mer pratsom. I går lurte han på muligheten til å få seg norsk kjæreste for han har nylig blitt singel. Han har blitt varm i trøya – og det går virkelig unna – «Can I close the window» – Ramon gikk mot vinduet med bestemte skritt. Det var klamt på gymmen – og jeg undret litt på hvorfor han skulle lukke det igjen. Han satte det på vidt gap – og sa høflig – «I like to ask». Han har fortsatt litt å gå på…
Ramon er blitt en rutine – og det har også morgenkaffen på hjørnet blitt. Der møtes en gjeng voksne – som diskuterer og koser seg fra klokka ni. Det er også blitt en rutine – og gruppen kaller seg uhøytidelig for «Nobelkomiteen». Her er det en gammel styrmann, to gamle fiskere, en pensjonert lærer også er det Espen. Han er en tidligere journalist fra Bergen, som er 54 år, blid, sympatisk og kunnskapsrik. Også har han MS. Den sykdommen skjuler han godt – lett i kroppen og kjapp i hodet – livsglad og en viktig bidragsyter – slik at «Nobelkomiteen» opprettholder sin faglige standard. Det kom som et sjokk på meg – for senest sist søndag måtte han hjelpe meg med TV` en – som gikk i svart og fotballrunden sto i fare. Han spratt inn – krøp ned blant ledningene og fikset problemet. 18.03 var problemet fikset – og kvelden min var reddet. Takket være Espen. Med MS….
Espen Kragh (54) kunne se tilbake på et langt liv som journalist i BT og BA. De to store avisene i Bergen. Han hadde kjent murring i fingertuppene og følt seg dårlig i mange år – ofte sykemeldt – men visste ikke hvorfor han enkelte dager var helt utenfor. En dag for 11 år siden ville ikke nummenheten i fingrene slippe
– og han hadde følelsen av at kroppen ikke hadde plass til huden. En våken fastlege sendte han til Haukeland – og der fikk han beskjeden – multippel sklerose. Espen forteller at hans første tanke var – krøpling. Et liv i rullestol. Et realt sjokk og en livstidsdom. Herr Kragh – med h – var nede for telling….
Espen sitter på min terrasse og setter meg inn i hva et offensivt tankesett har hatt alt å si for hans liv så langt. Jeg var 43 – uføretrygdet – og med en alvorlig diagnose. Mange isolerer seg med fjernkontroll og brennevin – og det meste går i svart. Jeg pustet med maven – og konkluderte med følgende – man dør med MS – man dør ikke av MS. Jeg har en meget trivelig kone – to egne barn – og fire bonusbarn – og de skal alle se på en kar som ikke gir seg med det første. Jeg er tross alt veldig heldig som bor i Norge – jeg tar en pille hver dag – som er kostbar – men har som primæroppgave å holde sykdommen i sjakk. Espen spøker, forteller og ler på sin vanlige måte. Jeg vet at multippel sklerose påvirker hjerne og ryggmargen – men det har overhode ingen innvirkning på humøret.
Espen vet at allerede i morgen så kan sykdommen forverres og det kan ramme synet eller bevegeligheten. – De tankene må jeg jo fortrenge. Isteden utfordrer jeg nye ting – i går prøvde jeg golf for første gang – og de andre mente jeg var et naturtalent. Slik ros gir mersmak. Og jeg spiller dart, boccia og elsker gåturer her nede i varmen. Noen dager kjører jeg på med 7 kilometer – andre ganger må jeg nøye med 700 meter. Dagsformen er variabel. Også må jeg jo si at det er lettere å komme seg ut på tur her nede i varmen. Det hender jo at det regner litt i Bergen – har du registrert det forresten. Espen bruker humor og et positivt tankesett i sin hverdag. Jeg blir nesten litt flau over at jeg går og gruer meg til operasjon og ny kroppsdel. MEN det gjør jeg ettersom dagen kommer nærmere og nærmere…
Tom Dahl Frøshaug
Treningstips fra Evibase ekspertene
Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.
Ps! Smertebildet ditt styrer hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.
