Nå selger jeg bilen og kjøper el-sykkel

Elisabeth Johannessen tar stadig nye, avgjørende beslutninger. Nå går bilen til høystbydende, og utpå nyåret er det el-sykkelen som skal frakte henne rundt. – Jeg bor sentralt med kort vei til alt, og det neste blir å gå att og fram til trening. Håper jula i år blir annerledes enn fjorårets. Den husker jeg nesten ingen ting av på grunn av utrolige smerter. Alt jeg minnes er en bekmørk tåkedis. Resten er vasket bort, forteller 58-åringen, som nå ser lysere på det aller meste.

livsstilsendring

Den nå uføretrygdede Elisabeth måtte kaste inn håndkleet i 2013. Da gikk hun i land etter 28 år som servitør på ferja fra Oslo til Kiel. Et krevende yrke, når smertene etter hvert ikke ble til å leve med. – Jeg har fibromyalgi, leddgikt, artrose, osteoporose (benskjørhet) og IBS (irritabel tarm). Alt var smerter og plager. Trening hadde jeg drevet med tidligere, men mye av og på. Nå tok jeg en alvorsprat med fastlegen min Hans Jacob Gravdal, og konklusjonen ble heldigvis trening istedenfor nye medikamenter, sier Elisabeth. Den avgjørelsen har snudd opp ned på mye.

Toppturer og tredemølla

Når kirkeklokkene starter opp søndag formiddag er Elisabeth og hennes turkamerater klare for nye toppturer. – Vi er en liten gruppe som går hver bidige lørdag og søndag. Utover det blir det to intervalløkter her på treningsklinikken. Jeg har trent siden 1. Februar – og skal selvsagt ikke slutte når årsabonnementet mitt går ut. Her oppe trives jeg skikkelig godt. Det gjorde jeg fra dag en. Passe stort til å bli kjent med sidemann på mølla og garderobepraten går som bare det. Jeg gleder meg faktisk til hver eneste treningsøkt. Og slik har det ikke alltid vært, for å si det sånn, kommer det fra Elisabeth. En langt gladere Elisabeth.

Les om fastlege Hans Jacob Gravdal erfaringer med trening som medisin.

Energipåfyll

Selv om Elisabeths plager er kroniske, så begrenser innholdet i det «nye» livet hennes de «gamle» smertene. – På kvelden når jeg får anledning til å tenke og føle, så kjenner jeg plagene i nakke, hofter, høyre ankel og i skuldrene. Det er imidlertid ikke anledning til å kjenne altfor godt etter. Om sommeren er jeg opptatt oppe i kolonihagen, hvor det går i luking og annet hagearbeid. Jeg krabber rundt på alle fire og storkoser meg. Jeg reiser en del, også har jeg treninga som har fått en stor plass i livet. Og takk for det, sier 58-åringen, som nesten ikke tør å fortelle at den biologiske alderen er på 20. – Det forplikter vet du, sier en smilende Elisabeth Johannessen.

Livsstilsendring

Elisabeth har virkelig fått kjenne på hva det vil si å ha flere alvorlige diagnoser, men har nå justert fokusområdene i livet sitt så dramatisk, slik at hun nesten ikke har tid til å kjenne ordentlig etter. – Det er selvsagt vondt å trene, «bestige» alle toppene og krabbe rundt på alle fire i kolonihagen. Likevel så er det langt verre å la det være. Jeg har vært servitør siden jeg var 15 og et halvt, og tunge løft og harde gulv har satt sine spor. Likevel så har treningen og et riktigere kosthold gjort sitt til at mine verdier er langt bedre over hele linja. Summen av dette er jo rett og slett et bedre liv, kommer det fra Elisabeth. – Og sist jeg var hos fastlegen – så fikk jeg betegnelsen mønsterelev.

Det er liten tvil om at Elisabeth har tatt tak. – Her er det vanlige folk med mange av de samme helsemessige utfordringene. Nå ser jeg fram til julen 2019. Den skal bli helt annerledes enn sist, sier Elisabeth. Den blir helt sikkert hvit og vakker. Og en siste julehilsen helt til slutt – husk at jeg hadde biologisk alder på 70 da jeg startet opp med trening 1. februar i fjor – ni måneder senere var den på 20. Ikke verst, avslutter Elisabeth.