Jeg kjenner det på meg – julen er i anmarsj. Jeg er heldig stilt – fordi vi er mange rundt bordet. Alle har det ikke sånn. Det er julens glade budskap. For meg. Jeg merker det allerede nå – at dette blir en kamp om å finne balansen. Ikke fordi det blir for mye flytende tilbehør til all maten – MEN jeg er en mester i å utsette ting. Jeg orker vel en runde til med ribbe og medister – før jeg strammer inn. Bare vent til over nyttår – da blir det knekkebrød, små middagsporsjoner, daglige treningsøkter og ellers en gresk-ortodoks livsstil. Jeg er vel ikke alene om å utsette de gode forsettene – halve Norge vender seg mot himmelen den 31. Desember – halvfull og inderlig – og lover seg selv en duggfrisk egenutgave i det nye året. «Hele» nasjonen står måpende og ser raketter og annet fyrverkeri fyke rundt dem – og sverger på at nå er det slutt. Nå skal skjea over i en annen hånd. MEN i mars kjære venn – så er du igjen i McDonald-køen. To cheeseburgere med pommes frites…..
Det handler om det normale. Det er tilstrekkelig. Personlig så sliter jeg med det normale. Det er unødvendig å ha en tilværelse som en øst-tysk svømmer på 80-tallet. Du kan bare beherske deg. Det høres jo enkelt ut – MEN det er ufattelig vrient i det daglige. Jeg er så vanvittig imponert over de som har A4-varianten innabords. De som står opp om morran, går på jobben, drar på innebandy-trening og tar en skive med ristet brød og syltetøy. Til kvelds. Og så går og legger seg. Sånn holder de på. Når vinteren kommer, så er det samme prosedyre, to Wasa med brunost i lunsjen for så å stupe ned i rottefella-bindinga og ut i lysløypa når arbeidsdagen er slutt. År ut og år inn. De holder det gående. Eldes med verdighet, senete armer og hentesveis. MEN de er i aktivitet – og de overspiser ikke. Heller ikke når nissen deler ut pakker. De holder seg alltid på matta. A4-folket er ikke kjedelige. De er imponerende…
Min taktikk er dessverre som vanlig. A4-toget har vel gått for min del. For godt. Jeg må finne min egen vei. Det er travelt på arbeid i disse førjulstider – og energi-nivået reduseres ettersom timene beveger seg mot Dagsrevyen. Det blir lettere og lettere å droppe treningen. Utover ettermiddagen. Det har sikkert noe med alderen å gjøre – MEN selvsagt også med viljen. Tankene vinkles negativt – de trekkes mot sofaen – og til mitt forsvar så brennes det litt ekstra krutt bak kontorpulten og skrivebordet. Litt sliten blir man i «hue» – og det er lett å kaste inn håndkleet. Derfor har jeg tre gode nyttårsforsetter i 2024. Og de er virkelig ikke som de tidligere ambisjonene. De som var vanskelige å gjennomføre – og klekket ut i blådressen med en sauseflekk på den lyseblå nylon-skjorta – mens det smeller rundt deg. De løftene lyder som et ekko i hele kongeriket. Og gradvis glir 2024 innover oss – og gradvis blir forsettene skrevet ned i glemmeboka….
Nei, nå er det tre gjennomtenkte leveregler for det nye året. Tre fornuftige og etter min mening kloke endringer – som skal få opp kondisjonen og selvbildet. Nummer 1 – jeg skal anstrenge meg til det ytterste for å få til noen styrke-og-kondisjonsøkter tidlig formiddag. Før lufta har gått ut av ballongen. Og det fortsatt finnes litt futt i den gamle fotballkroppen. Det er fullt mulig å kombinere en full arbeidsdag med en morgenøkt. Nummer 2 – jeg er en lagspiller og bryter aldri avtaler. Nå skal jeg avtale med en eller flere kompiser om padel, squash eller «gubbefotball». Eller en vanlig luftetur i marka. Avtaler er gull. Jeg stiller alltid. Nummer 3 – det å ta på seg joggeskoene og feie ut i skogen – alene – det er forbeholdt Johannes Høstflot Klæbo, Simen Hegstad Krüger og de gutta der. Jeg må lene meg på noen fellesopplegg – spinning, sirkel-trening i gruppe, tredemølle-time i flokk. Litt struktur og plan som passer for en som i utgangspunket både er lat og har en middels selvdisiplin. MEN først er det helvetesuka – i år litt utvidet – fra fredag 21. Desember og som varer helt til 2024. Da går jeg inn i bobla. Min egen. MEN før det skal jeg være bunn ærlig om julefeiringen. Ikke en svorbit skal unnlates i min Dagbok 5…..
Tom Dahl Frøshaug
