Hele 2024 har vært en lang sykejournal. Mitt hode var innstilt på – i løpet av en 16-ukers periode – å komme meg tilbake i matchvekt og i god form igjen. MEN makan. Influensa, feber, hostekuler av en annen verden, senga, jobb og nå lungebetennelse. Det har vær vegg-til-vegg med ulike diagnoser og aldri har jeg hittil i livet møtt på verre utfordringer. La oss for eksempel ta den siste varianten. Kona kom fra konsert i Gøteborg med et Thomas Stenstrøm-virus i kofferten. Hun ble dårligere og dårligere. Nye lungelyder ble skapt i første etasje – mens jeg gjemte meg i andre. Dette ville jeg skli unna. Det gikk bare sånn passe. For dagen før jeg skulle en sving til Spania – så sa det pang. Jeg kom meg ikke ut av senga – vissen, varm og med et system som var pottetett. Alt gjorde vondt. Jeg lå stille som Lenin. Og det var bare et døgn til fire timer i fly. Stakkars sidemann…
Og det skjedde mye på flyet ned til Alicante. Innenfor meg satt et nøkternt ektepar – aller nærmest – en borgerlig kar i 40-årene med lyseblå nylonskjorte og med genseren litt sånn høyere-middels-klasse slengt over skulderen. Han eide sannsynligvis sin egen IT-bedrift. Sånn så han ut. Etter en drøy time i luftrommet – så kom første setning fra min lettere litt engstelige medpassasjer. – Går det bra…Spørsmålet var absolutt adekvat. For minutter i forveien så hadde jeg eksplodert i et helt ufattelig nyseanfall. To hyggelige cabin-verter (er det riktig navn mon tro) sto tett på mitt sete med handlevogna. Det skulle de ikke gjort. Det føyk mucus igjennom cabinen – til alle kanter. Mucus er for øvrig det latinske ordet for snørr. En blanding av vann, proteiner, enkle sukkerarter og andre bakteriedrepende stoffer som produseres av slimhinner i nesa. Den største samlingen mucus traff den ene av fly-besetningen. Rett og slett i rompa. Jeg sa ikke et ord. Og det var sikkert ikke vanlig kutyme – men det var for flaut. Jeg prøvde å samle meg – og fortsatte å lytte til «Filip og Fredrik». Min svenske favoritt-podcast. Og lot som ingen ting. Den spanske dama hadde for øvrig min mucus med seg helt til Alicante…
Og da jeg sjanglet inn på «hytta» her nede i Spania – så virket verken Apple-TV eller internett. Stress med 41.4 i feber (for øvrig Fred Anton Maiers personlige rekord på 500 meter) og hostekuler som virkelig gjorde vondt – så er ikke slike I-lands utfordringer å anbefale. Det ble en natt – som var veldig nærme enkeltrom på Santa Lucia Hospitalet her i Cartagena. Jeg tok telling til åtte – kom meg opp dagen etter – og så Sandefjord Fotball spille uavgjort 2-2 mot Lillestrøm. Jeg skrev et referat i koma – og tok kvelden. MEN før jeg sovnet så tikket det inn en lang melding fra min venn – Einar Koren. Han jeg skrev om her forleden. Han som hadde snudd lua 180 grader – og blandet seg inn i «Ironman-miljøet». Den sprekeste jeg kjenner. Nå skrev han heldigvis at han også hadde blitt sjuk – og hadde fire dager uten trening. Stål kan også smittes. Det var gode nyheter for meg. Vi mailet litt til hverandre – og ønsket god helg. Einar avsluttet med en litt barsk hilsen – vanskelig å misforstå. «Du skal opp på hesten igjen – det er ikke en oppfordring – det er en ordre». Merkelig nok – jeg likte avslutningen til min venn. Jeg skal opp på hesten igjen – jeg er en lydig fyr. Det var returen jeg sendte – før jeg begynte å hoste…
Nå sitter jeg her på terrassen min – og ser utover vannet. Det er vakkert – og jeg er privilegert og heldig – som kan nyte denne utsikten. Mot verden. MEN den er null verdt hvis ikke kroppen spiller på lag. Null. Hittil så har 2024 vært mitt annus horribilis – og langt unna annus mirabilis (et vidunderlig år). Så langt derifra. MEN selv om jeg hadde tenkt å kaste inn håndkleet – og sagt at dette var min siste såkalte Dagbok – og at nå var prosjektet over – så gjør jeg ikke det. Det kan godt hende at min toppform og matchvekt kommer litt senere enn planlagt. MEN den skal komme. Og hvis dere er skuffet over å se meg 1. April – som i utgangspunktet var datoen for mitt come-back – så skjønner dere hvorfor. Alle viruser, epidemier, fra hunder, fra mennesker, fra griser, fra Kina – all faenskapen har lokalisert seg inn mot Østerliveien i Sandefjord. Og truffet meg. Rett i sentrum (sitat Ola Lunde). MEN etter den militære ordren fra «Ironman» Koren – og en uforståelig revansjelyst. Så prøver jeg å bli kvitt både feberen, mucusen og de smertefulle hostekulene – og drar allerede onsdag morgen opp på treningsleiren til SF. Litt oppe i gata her. Tar med fotballstøvler. For sikkerhets skyld…
Tom Dahl Frøshaug
