Hadde alt gått etter planen – så hadde det vært en offensiv, topptrent og en langt lettere utgave av meg selv – som hadde satt seg bak tastaturet. Så langt ut i prosessen – så hadde både kiloene og kondisjonen vært i kraftig bedring. For sånn har det vært tidligere. Jeg har fulgt opplegget, vært disiplinert og blitt motivert av egen progresjon. Nå er det motgang. Og sykdom. Og den varer tilsynelatende evig. Til tross for barske doser antibiotika – pluss annet tilbehør – som totalt sett ble en cocktail-mix som selv Diego Armando Maradona hadde oppfattet som kruttsterk – så er det like tett og uggent under genseren. Den siste resepten ble som tidligere nevnt skrevet ut av en framoverlent lege fra Øst-Europa – som hadde et meget avslappet forholdt til milligram. Likevel så puster jeg fortsatt gjennom et sugerør – og det er fortsatt mye urolig lava nede i systemet. Jeg tar en rask oppsummering – og det har gått 66 dager med «Grindavik-hoste», redusert lungekapasitet og generelt skrall almenntilstand. Sånt sliter på psyken…
Og da man virkelig har lyst til å få omdirigert «sykehusflyet» som skal bringe Kong Harald hjem fra Langkawi – og plukke opp en småkorpulent herre med dårlig pust – på sin vei hjem til Gardermoen. Så kommer inspirasjonen fra venner, kolleger og fagfolk – alle knyttet til EviBase-klinikken. På et eller annet vis. Legene vil komme til bunns i «maraton-sykdommen» min – og jeg inviteres inn til alles kontor – så fort jeg setter beina mine på norsk jord. Det varmer. De andre – uten stetoskop og lange frakker – bidrar også med sitt. Vi har et møte på Google Meet – og det virker som om alle deltakerne vil ha meg kjappest mulig på beina. Og da jeg har lyst til å kjempe min egen «krig» alene – og ikke dele min frustrasjon og mine elendige lunger – med Gud og hver mann. Rett og slett sette punktum for Dagbok-prosjektet. Så holder mine venner meg i gang. Deres omtanke og medfølelse – når det virkelig lugger – det gir meg ekstra drivstoff. Til å holde det gående litt til. Det må jo for pokker snu. Før eller siden…
Min toppform kommer ikke 1. April. Det er medisinske årsaker som har utsatt dette. MEN en oppdagelse har jeg gjort i perioden etter nyttår. En ting er å bli fysisk dårlig – og «aldri» komme til hektene igjen. Likevel er det bemerkelsesverdig at i tillegg til lungene – så blir viljen også infektert. Både bryst og vilje har fått seg en karamell. Hva kan hjelpe for noe sånt – og her kommer villmannen av en bulgarsk doktor til kort. Uansett hvor frisk han er på resepter – så har han ikke noe mirakelkur for tapt motivasjon og viljestyrke. Her er det bare en ting som gjelder. Og det er kjærlighet. Medmenneskelighet. Det ærlige og oppriktige ønsket fra dine kompiser og kolleger – om å få deg på beina igjen. Ikke nødvendigvis å få deg i toppform – men å få deg frisk. Derfor ble video-seansen viktig. Jeg orker ikke å skuffe resten av EviBase-gjengen. Dagen etter de gode tankene – som ble overført via min PC-skjerm – så kom joggeskoa fram morgningen etter. Det var en stund siden sist…
For min plan om det kommunale treningssenteret blandet med en 10 kilometer – ut til golfbanen og tilbake – det har for lengst gått i vasken. Hunden deres har bitt postmannen – rykk tilbake til start. Jeg må ty til en gammel Monopol-variant – for å restarte det hele igjen. Nå går det sakte utover her nede på La Manga i rusletempo. For å bevise mitt forsiktige come-back så blir jeg fotografert noen kilometer oppe i gata her. Du ser ganske så kjapt at her snakker vi ikke om en trimmet utgave – men en som benytter seg av hver maske i T-skjorta si. Den er stram. Men istedenfor å kaste inn håndkleet – ta den feige og lettvinte måten – ut av prosjektet. Så kommer det alltid noen livreddende innspill og nødhjelp i tolvte time. Så derfor utsetter jeg toppformen – men gir ikke opp. Jeg har den siste uka hatt en drøy time hver dag ute i felten. Med joggesko, kortbukse og en altfor trang overdel. «You never walk alone». Derfor gir jeg det et forsøk…
Tom Dahl Frøshaug
