Jeg startet opp for tre måneder siden. Etter en julefeiring – som om den var min siste. Det ble ikke spart på konfekten. Eller ribba, rødvinen eller alt tilbehøret. Både salt og søtt. Jeg satt der i romjula som en stappmett Buddha-figur – som var klar for å ende livsstil. Og kroppsform. Jeg var offensiv og målbevisst – og skulle gjøre et slags comeback etter noen sesonger med store porsjoner, lite trening og fantasifulle desserter. Nok er nok. Jeg ville tilbake i normal matchvekt igjen. Blikket var rettet framover. Så kom djevel-viruset susende inn i stua. Jeg måtte snart kaste inn håndkleet – og legge meg under dyna. Først så jeg på dette som en normal og forbigående juleforkjølelse. Vanligvis er jeg oppe og hopper igjen etter et par dager i bingen. Dette hadde jeg opplevd før. Trodde jeg. Nå ble det noe helt annet. Jeg puster fortsatt gjennom et sugerør – og er verken i lettvekt eller i toppform. Dermed så gir vi mitt «toppidretts-prosjekt» terningkast en. 1 …
Så kan jeg si – at uten sykdommen som slo seg ned i brystet mitt – så hadde det blitt tre måneder med disiplin, riktig fokus, jevnlig trening og et sunt kosthold. Sannsynligvis. For jeg var målrettet og motivert. Og jeg hadde en god CV fra tidligere. Når jeg bestemte meg for noe slikt – så gjennomførte jeg. For noen få år siden – tok jeg virkelig rev i seilene – og gikk ned åtte vektklasser. Kondisjonen var mer enn akseptabel, både egen- og fellestreningene gikk etter planen og søtsuget på kvelden ble avvist på det skarpeste. Av en knallhard, eldre fotballspiller. Jeg var i flytsonen. Og dermed så var jeg optimistisk til dette nye tiltaket. Men disse tre siste månedene har jeg brukt kruttet på jobb – og når jeg har kommet meg hjem – så var senga langt mer fristende enn tredemølla. Jeg var slapp, det kom rare lyder innenfra og det ble konsumert antibiotika og andre «narkotiske» stoffer. Likevel slapp det ikke taket – men nå merker jeg for første gang siden slutten av 2023 – at det er progresjon å spore. Jeg både tror og håper at følelsen er ekte. Det hadde vært tidenes gave…
Jeg har ikke gått ned et gram siden nyttår. Og det skal innrømmes – at det føles litt håpløst. Det er lett å gi opp akkurat når jeg skriver denne siste dagboka. Enkelt og greit. Ikke noe mer press. Kaste badevekta i søpla – hente en kald øl og ta Newcastle-Manchester City foran skjermen. Likevel så blir det med fristelsen. Riktignok har jeg vært i byen min (Oslo) siste uke – og hatt en usedvanlig trivelig og nostalgisk kveld med gamle kolleger og framfor alt kompiser. Der ble det servert øl, tartar og et knippe av fantastiske minner. Fra glanstida. Og det ble sagt i euforien rundt kafebordet – at dette må bli en tradisjon. Og vi skålte, lo og var enige. MEN for at dette skal realiseres – til neste år. Og neste år der igjen – så må det forebygges. Jeg skylder selskapet å møte opp i toppform. Jeg må opp i ringa. Trene, spise fornuftig og sikte meg inn på neste møte. Ikke på neste kamp. Ikke på neste konkurranse. Nei, neste sosiale sammenkomst. Sånn har det blitt. Og det er helt greit. Og det er ingen selvfølge – at du kan løpe på mølla, sykle i marka og spille squash. MEN vi er så heldige at det bare står på viljen. Resten av systemet fungerer bra…
Og den aller viktigste årsaken til at jeg her og nå har bestemt meg for å starte opp med en ny runde. Et revansjeprosjekt. Rett og slett. Det er fordi så mange har fulgt meg i disse dårlige dagene, ukene og månedene. Hørt på min sutring, vært med meg på Legevakta, under dyna og på apoteket. Oppmuntringene. Trøsten. Ikke gi deg. Dette klarer du. Og en rekke andre motiverende og positive meldinger. Du er sterk, Tom. Jeg kjenner bare den delen av deg. Alle de gode vennene – MEN også de som jeg ikke kjenner så godt – og som har gitt meg et tupp i ræva. Og som har lest dagbøkene mine. Min venn «Ironman» Einar Koren – som virkelig vil bidra til å få meg i olympisk form. Daglig leder hos EviBase – Kine Gulliksen – som tilbyr seg å stå ved siden av tredemølla mi oppe på klinikken. Gamle lagkamerater, kolleger, venner, familie og naboer. Alle. Jeg har virkelig vært på felgen etter disse nitriste ukene med lungetrøbbel og faenskap. Men ikke visste jeg at så mange gadd å engasjere seg i en voksen manns kamp mot «naturkreftene». Nå er det samling i bånn, restarting av indre organer og når jeg er i farta igjen – så hører dere fra meg. Det er deres skyld at jeg gjør et nytt forsøk. Eller fortjeneste om du vil…
Tom Dahl Frøshaug
