Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
Nå må jeg ha en voksen som kan holde meg i øra …
Jeg har ennå ikke tatt stingene. Det skal gjøres førstkommende mandag. Ortoped, fysioterapeut og sykepleiere manet til tålmodighet og forsiktig opptrening. Jeg har hørt skrekkhistorier om altfor optimistisk oppstart etter hofteproteseoperasjon – som har endt opp i ny spinalbedøvelse og grønn hatt. Bare snaue 14 dager etter første inngrep. Dette burde være signal godt nok. MEN overoptimistiske nolduser finnes fortsatt….
Jeg plasserte krykkene i kottet etter en uke – og føyk opp og ned trappene hjemme. I går fikk jeg epikrisen tilsendt i posten – der hadde ortoped Singh – en dyktig og ung fagmann – anbefalt ingen eller liten belastning på «skuddbeinet». Han var på rom 404 to dager etter operasjonen – og presiserte spesielt – vær ekstra forsiktig med trappegåing uten krykker. Etter 6-8 uker kan du begynne å belaste høyrebeinet i trappene. I sykesenga lå en nyoperert klovn – han nikket og var så enig med Singh som overhodet mulig. Teori og praksis….
Jeg har ikke merket smerter – ikke noe særlig i hvert fall – og tålmodigheten er ikke min største «muskel». Jeg må ha hjelp. Ellers så frykter jeg at Borge og jeg blir enda bedre kompiser – og at han må kle seg i grønt og slipe knivene om ikke så lenge. Jeg drar til Kine på treningsklinikken oppe i Helseparken her i Sandefjord. Hun kan sine saker, er fornuftig og forstår når hun har med overårige guttunger å gjøre. Samtalene med Kine kan holde meg unna operasjonsstue 1 – og hun vet hvordan kalenderen og fornuften gradvis kan få meg sterk igjen. Jeg legger min skjebne i hendene på Gulliksen. Jeg føler at der ligger den godt…
Kine er ikke bare en kunnskapsrik og en dyktig veileder oppe på treningsklinikken – hun er også filosof. – Smerten styrer progresjonen. Nå må du ta tiden til hjelp. Jeg tar gjerne ansvaret og skal få deg i form igjen. Vi skal gradvis bygge opp muskulaturen i beina – benpress med liten belastning og ikke gå for dypt ned. Jeg skal vokte det hele. Prosessen er i trygge hender. Kine kommuniserer i korte og klare setninger. Hun har stålkontroll. Det er noe tillitsvekkende med personen med hes forkjølelsesstemme og munnbind.
Gulliksen er i støtet og skisserer opp min omstart. – Jeg har lyst til snarest mulig etter at du har tatt stingene – og teste deg skikkelig. På mølla. Måle oksygenopptaket, biologisk alder og hele pakka. Kine har planen klar. Jeg har ikke trent kondisjon skikkelig på snart et halvt år – og tipper biologisk alder på nærmere 90. – Så høyt går det ikke, forteller Kine med et smil. Ikke nok med at jeg beveger meg som en keiserpingvin – jeg puster og peser som en hvalross. Tenk hvis jeg hadde vært en voksen labrador – og Kine hadde vært veterinær. Jeg grøsser bare ved tanken…
MEN jeg får en ny sjanse – rett og slett fordi jeg bare har to bein – og Kine ikke er dyredoktor – men ekspert på trening alle kategorier. – Selv om du har gjennomgått denne type operasjon – så er prinsippet det samme uansett diagnose. Frykten, stadige bekymringer, opptreningen og den lange veien tilbake. Det er likt for alle. Dette fikser vi. Du er mer enn velkommen – husk vi har en tenniskamp om ikke så altfor lenge. Vi kjører, Tom. Dere skjønner sikkert hva jeg mente at nå trenger jeg en voksen i nærheten. Det er Kine jeg hadde i tankene…
Tom Dahl Frøshaug
Håper du er like flink til å trene deg opp igjen Tom som du er til å fortelle . Jeg er jo heldig som ikke har noe erfaring som pasient da.
Kjekt å lese at deg gikk greit og gleder meg til å følge med på opptreninga.
Lykke til.
Dette var nyttig lesing Tom. Svigerfar på 87 ble kjørt inn med ambulanse på fredag for ny hofte da den han fikk for 6 måneder siden låste seg helt.Han er helt vaskefille og klarer ikke å stå, så på mandag skal det visst skje. Han er tidligere fallskjermsoldat og major, så dette kan ramme de beste.