Når du må skifte hofte, Den siste Dagboka (18) for denne gang …

Nå venter resten av livet …

I 18 uker har jeg skrevet ned alle mine tanker og følelser – fra jeg fikk vite at hofteprotese var eneste løsningen – til jeg nå har fått mitt nye påbygg på plass og stingene er fjernet. Nå blir det en tålmodig transportetappe – før jeg utpå vårparten skal feie min treningsmentor Kine Gulliksen av banen i en forhåndsannonsert tenniskamp. Den kampen skal jo sette punktum for hele prosessen fra dommen falt til jeg er den samme gamle igjen. Forhåpentligvis. Når siste sett er spilt – så skal jeg lage en avsluttende epilog. For uansett diagnose eller hvilken som helst operasjon du måtte ha – så er prinsippet det samme. En slik forandring er en mental eksamen. For alle. Uansett hva som akkurat er din utfordring her i livet…

Jeg har oppdaget noe helt avgjørende fra jeg gikk som en gakk-gakk til jeg nå – med nye deler – sklir rundt som en gaselle. Vel vel.. Jeg går i hvert fall slik at du må rive av meg buksene – hvis du skal oppdage at det ikke er originalen som beveger seg rundt. Min dyktige kirurg – Borge – var ikke så magisk at han klarte å unngå en liten glidelås oppe på høyre hoftekam. Den blir der. Til evig tid. MEN tilbake til min oppdagelse – for selv om det er en stor forandring for meg – så er jo strengt tatt en hofteproteseoperasjon ikke livstruende. Likevel et signal på at tiden går – og at den opererte må ta hensyn til alder og aktivitet resten av den tiden som jeg skal tilbringe her nede. Det setter jo i gang tankene…

Oppdagelsen – ok – det har virkelig vært overveldende og overraskende. En rekke nye bekjentskaper – og selvsagt noen gamle travere – har kontinuerlig gjennom hele perioden strødd om seg med selvopplevde erfaringer, gitt råd og tips, fungert som heiagjeng og bombardert meg med lykkeønskninger. 

Jeg mener det seriøst – det har vært til stor hjelp og ideen med å skrive en Dagbok – ja det har i etterkant vist seg å ha vært ren terapi for meg. Jeg har skjult min bekymring gjennom skrivingen – servert litt humor og alvor om hverandre – MEN min store oppdagelse – og det som loset meg gjennom alt – var RESPONSEN fra dere som leste hva jeg hadde på hjertet.

Nå er det drøye tre uker siden kirurg Borge brukte all sin kunnskap og erfaring på å sette meg i stand til å ta noen nye sesonger på sykkelsetet og i marka. Og jeg håper jo inderlig at ikke han får se meg i grønt en gang til. For jeg har vært ulydig. Formaningene om tålmodighet og krykker en lang periode – liten belastning på skuddbeinet – varsom i trapper – og nøktern og fornuftig på gymmen – har gått så som så. Idioten og guttungen i meg plasserte tidlig krykkene i kottet – det ble trapper opp – og det ble trapper ned. I en viss fart. Hittil har jeg ikke merket smerter – men bruksanvisningen har jeg ikke vært trofast mot. Jeg er redd for at iveren etter å bli normal har tatt overhånd. Vi får se…

Nå skal jeg levere tilbake toalettforhøyeren på Hjelpemiddelsentralen – og slette alle spor. Jeg har begynt å myse på ledige spinngtimer og har så smått beveget meg opp på tredemølla igjen. Jeg har helt ignorert skrekkhistoriene – som noen av mine venner har gjengitt – etter ny operasjon etter for tidlig restart. Dette kan vise seg å være direkte uklokt. MEN i dag så er jeg på vei tilbake til en normal tilværelse igjen.

Og jeg har ikke bare fått ny hofte – jeg har fått ny tillit og beundring for en rekke fagfolk – og ikke minst – alle de snille og rause menneskene rundt meg. Det var en wake-up-call for meg på alle måter. Fra doktor Borge til sykepleierne med Linda og Jenny i spissen. Fysioterapeut Elin og damene som tok meg imot etter at komaen forsvant – og jeg var lam og rørete nede på oppvåkingen. Hele «innmaten» på Larvik Sykehus. Et eventyr. Og avslutningsvis til dere – som har oppmuntret meg og redusert min evige bekymring – med glovarm støtte etter hver bolk jeg har rabla ned. Takk…

Tom Dahl Frøshaug