Einar Koren deltar i «Ironman». Det gjør ikke jeg. Han er den jeg kjenner som har endret livet sitt aller mest. For både Einar og jeg hadde samme utgangspunkt for litt over fem år siden – mye sofaen, lite trening og feite sauser. Sånn blir det kilo av. Vi bestemte oss begge for en radikal justering. Uavhengig av hverandre. To godt voksne karer fra nordøst i Oslo – som skulle snu lua. Det gikk bra for oss begge – vi ble mer aktive, matinntaket redusert og valgene sunnere. Vi kom i bedre form – og det overflødige spesielt rundt midten – forsvant. Lenge så er vi i flytsonen. Sammen. Det er gutta sine fra Groruddalen. Med styrke i både bein, armer og i hue. Så kommer den triste skilsmissen. Einar holder koken – og er i uforskammet god form og i fin-fin utvikling for en mann på 62. I den andre enden av skalaen så sliter den andre halvparten i motbakke. Akkurat nå er han alene hjemme – og spiser ristede brødskiver med altfor mye pålegg oppå. Når katten er borte – danser musa på bordet. Flaut…
For de som ikke vet hva «Ironman» innebærer – så er det helt vilt. Det vil si at utøveren skal svømme 3800 meter – så skal vedkommende sette seg på sykkelen og trå 180 kilometer – ta av seg sykkelskoa og løpe en full maraton. 42 kilometer på hard asfalt. Fy pokker. Det er sportens aller barskeste utfordring. I dette miljøet beveger Einar seg. Vår venn fra Ammerud. – Nå har jeg satt opp 20. April som mitt første store mål. Da er det en såkalt halv «Ironman» på Gran Canaria. Det er ingen søndagstur det heller – for de som måtte tvile. Brutalt som bare det. Jeg legger opp treningen inn imot den utfordringen. Einar er for øyeblikket på fjellet sammen med noen kompiser – en treningsleir for vår mann. En «treningsleir light» for hans kamerater. – Vi var borte på en cafe her – og gutta tok seg en halvliter og en Jägermeister. Jeg kjørte på med en alkoholfri variant – for det venter en times intervalløkt på meg når vi kommer hjem til hytta. Den skal foregå på racersykkelen min. Einar har en plan for hver dag – og for de som lurer – så er hytta til Koren også et lite mini-treningssenter….
Jeg husker et møte oss imellom for nesten tre år siden. Da var Einar på god vei – MEN nå har han virkelig tatt kvantesteg. – Jeg har satt opp 1. september 2018 som min skikkelige D-dag. Da tok jeg min første ordentlige treningsøkt oppe på EviBase-klinikken i Sandefjord. Siden den dagen – så har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg har vel loggført 1500 treningsøkter siden den gang. Det vil si at jeg har minst 250 årlige treninger. Utover det så er det også en del såkalte aktiviteter. De føres ikke opp i boka. Jeg har selvsagt utvidet repertoaret mitt siden den datoen for snart seks år siden – men det er bare et bevis på at det går an. For alle. Jeg var en doven kar på 121 kilo – med potetgull-posen like i nærheten. Det er jeg ikke lenger. Einar summerer opp tiden etter at han så lyset. Skal jeg være helt bånn ærlig – så er jeg rett og slett misunnelig. Og irritert. På meg selv….
Vi har bestemt oss for å møtes oftere. Jeg innrømmer overfor Einar at jeg sliter med motivasjonen. Jeg er ikke så skarp lenger. Det er ikke slik at jeg ikke skjønner mitt eget beste – MEN det blir for mye slurv. For lite trening – og for mye og usunn mat. Folkesykdommen «Norge». Hvis vi skal gi nasjonens verste fiende et navn. – Jeg tillater meg litt utskeielser innimellom. Innenfor noen rammer. Også kommer jeg meg raskt innpå sporet igjen. I jula hadde jeg kost meg veldig – MEN 15. Januar var jeg i matchvekt igjen. Jeg lar aldri det skli helt ut. Raskt oppå hesten igjen. Dette er en varig endring. Hele våren – og året for den saks skyld – er planlagt. Sykkelritt, «Ironman» og andre løp. Det gir meg ekstra inspirasjon. Også har jeg åtte barnebarn – jeg har lyst til å henge med dem så lenge det går. Og da kreves det god kondisjon. Også hadde det vært gøy å få omprogrammert deg. Avslutter Einar Koren. Kan han trylle – så er vel det mulig…
Tom Dahl Frøshaug
