Kong Harald er heldigvis trygt hjemme – og blir tatt godt hånd om på Rikshospitalet. Da hans livlege Bjørn Bendz fikk beskjed om vår regents akutte sykdom på sin ferie – så dro den 59 år gamle klinikksjefen på Oslo Universitetssykehus – like godt ned til Malaysia. Og han bestilte «fly-taxi» – også kom de seg velberget hjem via Gardermoen – og til sitt faste rom oppe på vårt mest moderne sykehus på Gaustad. Det var for de aller, aller fleste – en helt grei løsning. For mitt vedkommende har det ikke vært noen prekær situasjon ala Haralds. Ikke i det hele tatt. Jeg har bare vært ute av form en god stund. Jeg har på godt norsk hanglet litt. Mistet litt fart – og vært slapp. Det har ikke vært nødvendig med noen andre tiltak – enn et besøk hos den lokale legevakta nede på La Manga. Og min hjemtur var av det hverdagslige slaget. Rutefly med sete langt bak – ingen fastlege ved siden av – bare en litt flyredd, eldre kar – som glemte passet og vannflaska si da han i all hast forlot sin plass. Midt under flyturen. Ellers helt udramatisk på alle mulige måter…
De siste par ukene har jeg vært på en liten ferie – kombinert med jobb. Hodet har med andre ord fungert bedre enn lungene. Jeg er fullt arbeidsfør. Det er kun målet om toppform, noen vektklasser ned og bedre kondisjon – som har blitt påvirket. Det var hensikten da jeg startet opp med Dagbok nummer 1. Innstillingen, viljestyrken og disiplinen var på topp. Den gang. Jeg var klar for 16 uker med trening og god livskvalitet. Sånn ble det ikke. For nesten tre måneders sammenhengende trøbbel med lungene og pusten – det har jeg aldri opplevd før. MEN en gang må vel være den første. Og hva gjør jeg nå. Skal jeg legge meg ned å sutre – eller skal jeg snu lua og begynne på en ny 16 ukers økt. Skal jeg resignere, kjøpe kamferdrops, nye tøfler og spise rødt kjøtt med bearnaisesaus. Godta at jeg går opp fra en X til to eller tre X`er. NEI. Jeg vil starte fra null igjen. Et djevel-virus skal ikke sende meg i canvasen. Jeg avslutter neste helg i denne omgang. Denne første bolken har på alle måter vært en sykejournal. Derfor blir det en duologi. Først bok er om sykdom og sutring. Andre om livskvalitet og progresjon…
Endringsprosjektet skulle ende den 1. April. Nå blir det isteden oppstart på den datoen. Jeg har ikke lyst til å gi meg. Det hadde vært så tilfredsstillende å virkeliggjøre at «Trening som medisin» fungerer i praksis. EviBase-klinikken har dette nedfelt som vårt motsvar til alle utskrevne medikamenter – som er ment til å gjøre susen. Vi benekter selvsagt ikke at medisiner i mange tilfeller er helt nødvendig. Vi har da hode over snippen. MEN i de fleste tilfeller – som mitt – så er den beste resepten disiplin, faste treningsrutiner, sunt kosthold og måtehold og karakterstyrke. Dette er noe som du selv må ta tak i – men for de som holder til i Sandefjord – så styr mot Helseparken. Der venter Daglig leder Kine Gulliksen hos EviBase på deg. Og hun tar vare på helsa di. Helsearbeider i særklasse. Er du helt andre steder – som de fleste er – så gjør en avtale om endring. Med deg sjøl…
For min del – så er det uendelig enkelt å gå i fella – når du er skrall, redusert og tufs. Sikkert mange med meg. Det er ikke bare lungene som er litt daffe – sjela tar også skade. Du blir en viljeløs og svak fyr – som hele tiden ser etter åpninger for å trøste seg. Og da i all vesentlighet – med digg. Den lille djevelen på venstre skulder – er helt overlegen i forhold til den milde, fornuftige figuren på din høyre side. Ufornuften på venstre – og fornuften på høyre. Ufornuften drar deg mot vingummi, Royal Lakris-is, lys melkesjokolade og potetgull-hylla. Fornuften makter ikke presset. Er du ikke i treningsmodus – så kan du like gjerne gi blaffen. Et slikt destruktiv tankesett – er i det minste – min verste fiende. Snart er karakterstyrken en større utfordring enn lunge-infeksjonen. MEN jeg har klart det tidligere. Jeg skal klare det igjen…
Tom Dahl Frøshaug
