Etter den nedslående realitetssjekken nede hos Kine fredag den 1. Desember – hvor rubrikken «biologisk alder» nesten automatisk ga meg sykehjemsplass – så gjennomførte jeg en treningsøkt på mølla. Det var vel ikke så veldig oppløftende – MEN det ble en time i ganske så bedagelig fart. Faktisk et godt stykke unna «brødrene Ingebrigtsen-frekvens». Og når sant skal sies – så var det vel ingen stor utfordring for hjertemuskelaturen min. Her ligger det mye forbedringspotensial. Og det var flere utfordringer denne helgen. Jeg var alene hjemme. Ingen til å «ferske» meg når jeg forvillet meg inn på kjøkkenet – utelukkende i den hensikt å putte noe i munnen. Nå var det fritt fram. Ingen «vektere» som var på vakt – for å hindre en karakterløs herre på vei mot fristelsene. Nå kunne jeg bare forsyne meg. MEN jeg må si at jeg sånn halvveis besto eksamen. Jeg gikk på en liten fredags-smell – og det ble litt julemarsipan. Ellers ble det ganske så nøkternt resten av helgen. Eller sagt med andre ord – ikke så altfor ille…
Også var det bedre inne foran TV-skjermen – enn ute i sprengkulda. Mine ambisjoner om styrke – og kondisjonstrening på EviBase-klinikken – det gikk i vasken. Av bekvemmelighets årsaker. Det var stille og fredelig i stua – med skirenn og fotball – og fyr på peisen. Jeg var stadig borte på gradestokken – og registrerte røde tall. Først på søndag ettermiddag måtte jeg ut av huset – da var det en avgjørende kamp om å beholde plassen i Eliteserien. Sandefjord Fotball mot Lillestrøm. Jeg jobber i SF – og var «tvunget» ut i pliktmessig tjeneste. Det er alltid forbundet med glede og spenning – MEN nå var det forbundet med minusgrader og vinterfrakk. Ikke optimalt for en som har sola som sin favorittstjerne. Jeg foretrekker shorts istedenfor stil-longs. MEN må man så må man. Det absolutt beste med denne helgen var at Sandefjord beholdt plassen – det absolutt verste – var at jeg ikke kom meg på trening.
MEN så var «mat-politiet» hjemme fra London – og juleposteien hadde igjen fått på seg kodelåsen. Jeg må ha det sånn. Karakter-bristen og den evige sulten – krever at jeg er under administrasjon. Sånn er det bare. Og det skulle komme flere overraskelser i løpet av uka. Det var fortsatt kaldt – og det ble kontorstolen og minimalt med trening. Et par styrkeøkter ble det. Litt bedre enn ingen ting. MEN på torsdag den 7. Desember klokken 13.00 – så var det den store testen nede på klinikken hos Kine. Hun kan virke mild, blid og sympatisk. MEN hun er også en knallhard mentor, motivator og pådriver. Og gjett om jeg behøver en som Kine. Hun leser rommet – og vet utmerket godt hva en litt tvilsom type som meg behøver. Jeg skal ikke ha klem og kos – jeg skal ha pisk. K. Gulliksen har funnet den optimale formelen. Litt midt imellom….
Det var en såkalt 4×4-test. Og der kommer sannheten fram. Brutalt – men også inspirerende. Jeg gikk i motbakke, jeg løp på mølla, var stiv i de gamle fotball-leggene og jeg synes det var altfor lite oksygen i treningsrommet. Det var selvsagt helt passe. Og da jeg satt på Kines kontor etter «bestått» eksamen – og fikk vitnemålet på strak arm – så kunne det bare gå en vei. Oppover. For dette var ikke karakterer som fikk meg inn på Oxford eller Harvard. – Ikke så veldig bra. Kom det fra diplomaten bak skrivebordet. Nei, det skal være visst. Jeg fikk ny time like utpå nyåret – og jeg fikk i tillegg dårlig samvittighet. For oksygen-opptaket var slett – og den påfølgende biologiske alderen – som settes i logisk sammenheng med testen på mølla – ja, den fortalte med all tydelighet at her satt DL på EviBase-klinikken sammen med en ekte senior. MEN jeg skal gi dere en ny sannhet etter prøven den 5. Januar. I all «elendigheten» så kom det noe positivt ut i den andre enden. «Selvforakten» ga meg likevel en ny «drive». Dagen etter realitetsorienteringen hos Kine – så var jeg tidlig nede på «gymmen» og trente i halvannen time. Dette er Dagbok nummer 2. Og heldigvis har jeg 14 uker igjen. Bare vent…
Tom Dahl Frøshaug
