Når kruttrøyken har begynt å legge seg litt – og vi bare er noen få dager fra 2024 – så sitter jeg foran tastaturet. Med rennende nese, betennelse på øynene, hodepine, leddplager og stygg hoste. Lungene har fått kjørt seg de siste dagene. Mitt siste stolte øyeblikk – kom på bittelille-julaften. Da var jeg på gymmen og løftet noen vekter. Sånn for syns skyld. For jeg ventet. Akkurat som jeg ventet i gamle dager. For jula kom i en sort Golf utpå kvelden. Inni den satt det tre voksne, unge damer – og de fikk knapt nok plass – for all ledig plass var reservert. Til gaver. Sånn begynte det. Jeg ble tatt av øyeblikket – lot meg rive med – hjalp til å bære inn presangene. Og gikk deretter rett i fella. Det ble gitt bånn gass. Juleøl på flaske, fløtegratinerte poteter, brun saus, indrefilet og italiensk rødvin. Hurragutten var i sitt ess. God stemning rundt bordet. Latter, iskake og søling på duken. Juletrefesten for voksne var blåst i gang. Fredag 22. desember klokken 18.00 gikk startskuddet….
Og det ble ikke teppefall – før festløven i altfor trang dressjakke – ble slått knock out av en lei stue-epidemi her ute på Vesterøya. Julebordet ble omsider utvidet med en ung, kjekk kar med masse krøller. Og nå var vi seks potensielle smittebærere plassert rundt middagsbordet. Hvem som dro med seg viruset inn – har jo bare akademisk interesse. Konklusjonen ble uansett skjebnesvanger. Fire av seks stappmette julebordsgjester gikk i canvasen. Jeg måtte kaste inn håndkleet litt utpå 2. juledag. På lekenes femte dag så måtte jeg under dyna. Varm i toppen, sår hals og med altfor trang hjelm – så ga jeg meg for i år. Og der ble jeg liggende. Og der er jeg fortsatt. Med nyseanfall og hostekuler – som nesten river ut lungene på høyreside. Sånn oppleves dette for oss som deltar i herreklassen.
MEN det som er forunderlig med det hele – er hvordan det mentale har blitt påvirket. Av all maten, vingummien, lakrisbåtene og krokanisen. Det har gått en djevel i meg. En ekstra hake, ett hull til i beltet og en helt fryktelig, dårlig samvittighet. Summen av alt dette er en revansjelyst og en innstilling som nesten er skremmende. For en mann som fikk mokkabønner i gave under treet. Du får god anledning til å tenke når du glor på dokumentarer om andre verdenskrig. På Netflix. Spiser piller, drikker varm ingefær og leser den siste Tore Renberg-romanen – som også nissen kom med. Årshjulet for 2024 er planlagt i detaljer. Alt er klart for neste år. Den syke forsikrer alle om – at den 1. April når Dagbokas 16. og siste utgave foreligger – så skal fotografiet vise en bedre trent senior. Og en gladere mann…
Hvorfor jeg tar den «bråkjekke» tonen er fordi jeg har klart dette tidligere. Kosthold var jo aldri noe tema i mitt gamle liv. En meget aktiv tilværelse ga «wild card» ved middagsbordet. Daglige treningsdoser slo pølse med lompe. Vekta var uansett konstant. MEN det var da. Nå er nå. Og i dag så må kostholdet være fornuftig. Og det må kombineres med trening. For om lag fem år siden så måtte det en skikkelig dugnad til. Det virket. Det gjorde viljestyrken min også. Og da kiloene forsvant – så dukket smilet og overskuddet opp. I dag er jeg rett og slett flau for at jeg slapp opp – og begynte å seile under bekvemmelighetsflagg igjen. En real godværsseiler – som ikke nektet seg noe. MEN nå er det slutt. Likevel trenger jeg litt tid på å friskne til – og jeg får profesjonell pleie på hjemmebane. Nå ser jeg fram til å møte Kine oppe på EviBase-klinikken. Det er stedet hvor gleden, pusten og selvfølelsen gradvis vender tilbake. MEN først Netflix og Bergens Brystbalsam….
Tom Dahl Frøshaug
