Det var mye greier i forbindelse med jula. Den samme leksa om igjen. Fiken, dadler og juledram. Så den obligatoriske sykdommen – også litt startvansker rett over nyttår. Blåkopi fra året før. Og fra året før. Også kom sprengkulda – og ytterligere rusk i forgasseren. MEN jeg kom meg tidlig ut av kjøleskapet – og inn i fornuften. Nå er det ikke stappmett som gjelder – men alltid litt å gå på. Og opphold fra middag til frokost. Lurt. MEN så var det treningen – og den må til. Målsetningen for 24 er jo en herlig blanding av sunt kosthold og mye trening. Nå har jeg endelig pakket bagen – og tatt den med på kontoret. Neste steg er å åpne glidelåsen, pakke ut treningstøyet og hoppe opp på tredemølla. Gi litt gass og tre på meg øretelefonene. Det krever litt tiltak – og ettersom årene renner på – så går det langsommere år for år. Denne gangen litt ekstra sakte…
MEN nå er jeg oppe og står. Nå er det snakk om vilje, kontinuitet og struktur. Daglig leder Kine – nede på EviBase-klinikken – har sendt meg «trusselbrev» og kalt meg inn til test den 19. Januar. Jeg har kontret – og meldt min ankomst. Der kommer sannheten fram igjen – høy biologisk alder, lett bekymring fra Gulliksen og melkesyre venter. Jeg er klar. Nå har jeg 1. April i sikte. MEN nå er jeg i gang – sånn smått. I begynnelsen av uka tok jeg både med PC og treningstøy med på jobb. De aller første dagene benyttet jeg meg kun av «computeren» – og bagen påførte meg kun dårlig samvittighet. Der den sto og glodde på meg pent plassert ved kontorpulten min. Urørt. Jeg var skuffet over min egen tiltaksløshet – og samtidig overrasket over at jeg var en så utrolig «slow starter». Den teoretiske viljen var langt større enn min handlingskraft. Triste saker…
Nå er den offensive tanken og ambisjonen – blitt til alvor. Jeg er omsider i korte bukser. Og kommet meg opp på mølla. Når jeg tar med treningstøyet på jobb – så blir det brukt. Det tok tid. Denne gangen. Mye fordi jeg har slitt med inspirasjonen. Vi mennesker påstår at vi er jordens absolutt elite-art – MEN noen ganger så begynner jeg å lure. I løpet av 24-timer så dreier det seg om en rekke valg – hundrevis med avgjørelser som påvirker livet ditt. Oppsiktsvekkende mange er ukloke. Disse får jo innvirkning på livskvaliteten din. Veldig ofte havner du på minussiden. I mine beste perioder – så er jeg beinhard. Mot meg selv. Ikke noe TV-sport før jeg selv har trent, først trening så middag, og selv om været er ræva – kom deg på trening. Dette er fornuft, logikk og opplagt best for helsa. Likevel så blir det sofaen, lenestolen, hjerteinfarkt og bilringer. Og vi skal være klodens elite…
MEN nå ser jeg framover. Og det er umulig ikke å bli inspirert av personer du møter i treningslokalet. Nylig snakket jeg med en kar som var fylt 90. For en god stund siden. Det gikk smått på mølla – MEN han var i bevegelse. Vektene var lette, kroppen var stiv og pausene lange. Han var imidlertid den aller blideste på gymmen. Han heiet på alle andre rundt seg, slo av en prat og utførte sine øvelser i meget bedagelig tempo. MEN han var der. Og det betyr alt. Han var i garderoben da jeg kom fra mølla – litt misfornøyd og sur. Dette var ikke akkurat en kvalitetsøkt fra min side. – Det beste med treninga. I særklasse. Er den gode følelsen etterpå. En kaffe med de andre «gamlingene», litt røverhistorier og en bekreftelse på at pulsen slår. Det er ikke en selvfølge i min alder. Sier den eldre sjarmøren – og vender seg mot den langt mindre sjarmerende karen til venstre for seg. For en mann. Her ble jeg satt kontant på plass. Det er fortsatt mye å lære….
Tom Dahl Frøshaug
