Det må visst en forklaring til – slik at alle misforståelser blir ryddet opp i. En gang for alle. – Hvorfor ikke bare akseptere at man blir eldre og leve sitt liv som vanlig. En generell påstand fra Ola Nordmann. Godt ment. Det med alder er jo helt greit – fødselsdatoen er vrien å gjøre noe med. Eller reversere. Den godtar vi. Fakta er det bare politikere som benekter. MEN så kommer vi til lev som vanlig-varianten. Det går ikke. Jeg skal nå forklare hvorfor. Livslengde og livskvalitet er jo på mange måter et lotteri. Gener, uflaks, stress, ulykker, overbelastning og masse andre tilfeldigheter spiller selvsagt inn. La oss likevel være enige om det faktum – at muligheten for å vinne i et lotteri stiger med antall kjøpte lodd. Det er matematikk. Det er logikk. Fornuft. Og sånn er det selvsagt mulig å påvirke tiden her nede på jorden. Det du kan gjøre noe med er å anstrenge deg for å redusere sjansene for å få hjerteinfarkt, høyt blodtrykk, hjerneslag og alt mellom himmel og jord. Har du et fornuftig kosthold, legger inn litt styrke- og kondisjonstrening og i det hele tatt er litt mer forsiktig enn tidligere – ja, så er vel sannsynligheten for å få noen ekstra dager blant de levende – ganske så mye større. Og det er virkelig verdt det. Noen ekstra dager her nede altså…
I mitt tilfelle – så kan jeg bare referere til en bytur tidligere denne uka. Med bytur så mener jeg Oslo. Fra Sandefjord til Oslo. Først jobbrelatert det meste av tirsdagen – så overnatting, middag og kvalitetstid sammen med jentene mine. På Grünerløkka. Oslos perle. På kvelden. Først en sving opp for å inspisere en nymalt leilighet – noen få meter fra Villa Paradiso på Olaf Ryes Plass. Vi bestilte mat fra mobilen, plukket det opp på veien ned til Markveien hvor jeg skulle overnatte. Fra tirsdag til onsdag. Kvelden ble i min verden en av mine beste. Veldig hverdagslig – og uten store høydepunkter. Likevel inneholdt den alt hva som jeg synes er viktig her i livet. Varme, kjærlighet og et evig fellesskap. Jeg vil oppleve flere slike stunder. Minnerike øyeblikk. Hva betyr det? Jo, jeg må henge i stroppen. Trene, legge meg til normal tid, ikke kose meg med den marsipanen som overlevde jula – i det hele tatt. Jeg vil sitte i midten i sofaen, delta i samtalen, glo på Debatten på TV og rett og slett henge med. Være en i gjengen. En som følger med og kan være med på treninga. Så lenge som mulig…
Derfor holder det ikke å komme til meg med – «lev som vanlig – spis som vanlig – kos deg som alle eldre mennesker skal oppføre seg – det er vanlig prosedyre. Hver og en må få bestemme hvordan man skal leve. Det er fritt fram for å spise fritert mann, potetgull, kake og mokkabønner. For alle de som ønsker det. Og jeg skal vel egentlig holde kjeft – fordi jeg er førstemann som snoker i skåler, kjøleskap og i kakefat. MEN jeg prøver. Og prøver. Det går ikke på skinner. Jeg skal være dønn ærlig – jeg sliter med både trening og kosthold. Jeg er en stusselig type – som kan svinge innom Meny på veien hjem fra jobb – og dritflau kjøpe meg en Lakris-is. Liv og lære går ikke helt hånd i hånd her i gården. MEN jeg kommer til å planlegge for et sunnere liv – så lenge jeg puster. Og jeg klarer det ikke slik som jeg ønsker – fordi jeg er svak. Og mest kanskje fordi jeg er et helt vanlig menneske. Med feil og mangler. MEN jeg vil ikke fortsatt være til stede – jeg vil delta så lenge jeg makter. Jeg skylder «barna» mine det. Jeg trener ikke for å bli toppscorer lenger. Jeg trener for å få all den kjærligheten som ligger og venter på meg. I en koselig stue i Markveien 42.
Det som er den største utfordringen nå om dagen – er det å få lagt inn treningsøkter i hverdagen. Litt fordi tiden ofte ikke strekker til – MEN mest fordi energien gradvis forsvinner utover arbeidsdagen. Likevel så er ambisjonen alltid klar når en ny dag dukker opp – nemlig å få lagt inn en treningsøkt. Det blir ikke alltid sånn. Det går for lenge mellom hver tur på mølla, eller i styrkerommet eller utendørs med joggesko. MEN igjen – jeg vil ikke leve som «eldrebølgen». Jeg vil kjøpe så mange lodd i lotteriet – slik at sjansene for at livsstils-sykdommene holder seg på avstand. Så lenge som mulig. Jeg synes mine nærmeste har krav på en ganske så oppegående, ganske så sunn og ganske så livlig «gubbe». Så lenge det går. En helt vanlig tirsdagskveld på Grünerløkka i januar var oppklarende. Det ligger forhåpentligvis mange slike og venter på meg. Hvis jeg bare blir litt mer disiplinert og strukturert – MEN jeg gir meg aldri – selv om det akkurat nå er varm lunsj på jobben..
Tom Dahl Frøshaug
