Sist lørdag var det julebord på jobben. La det være sagt med en gang – jeg liker folkene der og jeg stortrives i arbeidsmiljøet. Så langt alt vel. MEN det ble fest, vin og taler uten meg. Jeg klarer ikke å storkose meg når jeg ikke trives med meg selv. Det å skåle med kolleger og venner – med bilringer, runde kinn og dårlig pust – det hadde ikke gitt meg en optimal opplevelse. For at jeg skal kunne sosialisere meg – kose meg med en dessert-vin og en karamell-pudding – så må jeg trives med meg sjøl. Jeg gjør ikke det for øyeblikket. Jeg har speil på badet. Og da jeg forserer trappene opp til mitt kontor – så puster jeg som en hvalross og blir rød i «tryne». Flaut. Og helt unødvendig. Så mens mine arbeidskamerater satt i blådressen, halvfulle og blide – så tok jeg en «dårlig samvittighets-tur» på gymmen. Der forsøkte jeg så godt det lot seg å gjøre å løfte bort litt dårlig selvfølelse.
Det lugger litt om dagen. Og det har det gjort det siste året. Gradvis har formen blitt dårligere. Det er bare unnskyldningene som har blitt bedre. Den spiriten og disiplinen som fantes der tidligere – er som blåst bort. Jeg sliter med den mentale biten. Med motivasjonen. Det er oppdaget åpenbare brister i karakteren hos denne karen. Jeg snakker med meg selv – forsøker hardt å prate meg inn i treningstøyet. Jeg har med meg utstyret på jobb hver dag. Bagen står i hjørnet på kontoret – som et symbol på elendig selvdisiplin og handlingskraft. Det må skje noe. Og nå venter jula. Og for å si det rett ut – julefeiringen hjemme hos oss er noe helt spesielt. Overdose av alt. Marsipangriser, sjokolade, potetgull, popcorn, ribbe, pinnekjøtt, surkål, saus, julepostei, medister og fandens oldemor. Du blir fanget inn i et nett av nisser, belysning, bjeller og god stemning. Du går deg vill i fristelser. Og du sprekker som en ballong. Du sitter der nippende til rødvinsglasset, napper litt av godteskåla og er lysår unna tredemølla og håndvekter. Du går på hue inn i juefella. På alle måter…
MEN så var det testen hos Kine på EviBase-klinikken. Det var en øyeåpner. – Du må begynne å trene mer kondisjon. Det er ingen fare å utfordre hjertemuskulaturen din. Intervaller på mølla er oppskriften framover. Du må finne en mer variert treningshverdag. Styrke er greit – MEN det må balanseres med kardio. Jeg har respekt for Gulliksen – og hennes fagråd treffer meg kontant. Likevel er det årets vanskeligste tid for meg. Jeg kjører slalåm mellom marsipanpølser i sjokoladetrekk, en Anton Berg-konfekt som ligger åpnet og irriterende på spisebordet også den «helvetes» twisten. Mye gode biter i den posen. Og vi skriver 15. Desember. Jeg er klar over at dette er et luksus-problem – og er ydmyk for dette i litt trange tider for oss her nordpå. Beklager det. Likevel så er jeg ærlig og oppriktig når det gjelder min største utfordring. I min tilværelse. Daglig leder på EviBase-klinikken strør en helt saltbøsse i mitt åpne sår. – Hvordan er det egentlig med kostholdet ditt, Tom….
Tom Dahl Frøshaug
